Lavstatus å skrive om alenemødre

Lavstatus å skrive om alenemødre

Når norske, prisbelønte forfattere skriver om alenemødre, ignoreres denne tematikken i anmeldelsene. Å anerkjenne at bøkene handler om kvinneerfaringer, ville være å anerkjenne at de skriver om lavstatustemaer, mener litteraturviter Christine Hamm.

Mer om Litteratur
Mer om Morsrollen
− Moderskap anses for å være trivielt og har for lav estetisk verdi til å kunne trekkes frem som relevant i omtalen av prisvinnende, anerkjente romaner, sier litteraturforsker Christine Hamm. (Foto: Colourbox.com)

− Den kvinnelige private erfaringen som tema i litteratur oppleves fort som særegent kvinnelig, og dermed ikke som allment interessant, hevder litteraturforsker Christine Hamm.

− Mens mannlige forfattere kan skrive om samme emne, uten at det trekker ned den estetiske verdien.

I artikkelen «Hva er det med mor? Det ubehagelige moderskapet i norsk samtidslitteratur» fra antologien Kjønnsforhandlinger. Studier i film, kunst og litteratur, analyserer Hamm mottakelsen og omtalen av blant annet Hanne Ørstaviks romaner Kjærlighet og Like sant som jeg er virkelig, Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør, og Vigdis Hjorts Hva er det med mor.

Alle romanene er profilerte samtidstekster skrevet av prisbelønte, norske forfattere, og alle tar de på forskjellige vis for seg alenemødre som lever i Norge i vår egen samtid.

Allikevel er alenemoren stort sett fraværende fra kritikernes anmeldelser og analyser av bøkene.

Moderskap som lavstatus

– Når verken kritikere eller litteraturforskere virker interessert i å løfte frem morstematikken i bøkene, men konsentrerer seg om å fokusere på og rose måten romanene er skrevet på, tror jeg det henger sammen med at denne tematikken fremdeles har lav status, sier Hamm.

Moderskap var for eksempel et vanlig tema i melodramatiske romaner fra 1800-tallet, som ble vurdert som lavstatus-litteratur. Det var også sentralt i Sigrid Undsets forfatterskap, som Hamm har forsket på og skrevet bøker om. 

− Moderskap anses for å være trivielt og har for lav estetisk verdi til å kunne trekkes frem som relevant i omtalen av prisvinnende, anerkjente romaner, mener Hamm.

− Moderskap er dessuten en kvinnelig erfaring, og ser dermed også ut til å være utelukket som allmennmenneskelig og universell, sier forskeren.

Hvordan være god mor


Når litteraturanmeldere overser morsrollen i bøker om alenemødre, går man glipp av en vesentlig del av romanen, mener litteraturforsker Chirstine Hamm. (Foto: UiB)

− Jeg mener man går glipp av en vesentlig del av romanen når man overser morsrolleerfaringen i bøkene, sier Hamm. – Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør er et godt eksempel på dette.

Trude Marsteins roman handler om en ung alenemor som har bestemt seg for å skrive ferdig hovedfagsoppgaven sin på veldig kort tid samtidig som hun har det daglige ansvaret for den fire år gamle datteren.

− Jeg-fortelleren i boken strever med å skrive ferdig hovedfagsoppgaven parallelt med at hun sliter med å finne ut hvordan hun vil være som mor.

– Hele teksten er en lang jeg-fortelling skrevet i en stream of consciousness-stil som oppleves som enerverende og irriterende, sier Hamm.

− Den fortløpende tankestrømmen blir stadig infiltrert av forskjellige meninger om moderskap: Barnepedagogikkens fokus på trygghet, feministisk frigjøring slik den fremmes av kvinneblader, og psykoanalytiske teorier om moderskap, som handler om «den vanskelige symbiosen» av mor og barn. Tematikken leder til en fortellerstil der de minste bevegelsene til datteren blir tolket i det uendelige av moren, forteller Hamm, og trekker frem et eksempel fra boken:

«Hun svarer ikke, hun ser deprimert ut, som et voksent menneske, hun gråter ikke, jeg forstår ikke hvorfor hun ikke gråter. Hvis du oppfører deg ordentlig kan du godt komme ut, sier jeg, og stemmen min er altfor mild, nesten ydmyk.»

− I dette avsnittet har jeg-fortelleren nettopp stengt inn datteren på badet, som resultat av et uuttalt ønske om å oppføre seg korrekt, sier Hamm.

– Her er det pedagogiske normer som rår − de som tilsier at mødre skal være konsekvente i oppdragelsen av barna. Så angrer hun, og begynner å tvile på denne måten å oppdra barn på.

Å se kjønn

Da musikeren Susanne Sundfør trakk seg fra nomineringen til Spellemannsprisens kategori «årets kvinnelige artist» for noen år siden, var det fordi hun ønsker å bli betraktet som først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne. Til Aftenpostens magasin K uttalte hun blant annet at det var «på tide å se forbi kjønn».

− Det er lett å forstå Sundførs motstand mot slik kategorisering, sier Anne Birgitte Rønning, førsteamanuensis i litteraturvitenskap og en av redaktørene bak Kjønnsforhandlinger-antologien.

− Men det er viktig å være bevisst på å ikke gå i den fella at det kun er kvinner som blir kjønn, mens menn er det universelle. Selv om det også fantes en kategori «årets mannlige artist», ble den ikke oppfattet som problematisk eller nedvurderende.

− Nettopp derfor tror jeg det er viktig å faktisk løfte frem kjønn og kjønnsforskjeller, ikke se forbi det, når vi analyserer hvordan vi vurderer og oppfatter kunstneriske uttrykk, og hvordan vi tilskriver dem verdi, mener hun.

Knausgård-eksempelet


- Det er viktig å ikke gå i den fella der kun kvinner blir kjønn, mens menn er det universelle, sier Anne Birgitte Rønning. (Foto: UiO)

Rønning tror vi ofte undervurderer seiglivede og kjønnstradisjonelle mekanismer i kunsten og i mottakelsen av den.

− Vi har kanskje lurt oss selv litt, og tror at vi er mer likestilte enn vi er på kunst- og litteraturfeltet, sier hun.

– I hvert fall sniker det seg ofte inn oppfatninger som at kunst av kvinner ofte er et kvinnespesifikt anliggende, mens kunst av menn beskriver noe allment.

Hun trekker frem det velkjente Karl Ove Knausgård-eksempelet.

− Det er jo et ganske velbrukt eksempel nå, men jeg synes det var interessant da jeg nylig hørte noen sammenligne omtalen og oppfattelsen av Knausgårds prosjekt med Linnéa Myhres roman, forteller Rønning.

Den tidligere bloggeren Linnéa Myhre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Evig søndag. Boken er tydelig selvbiografisk og handler blant annet om spiseforstyrrelser og psykiske lidelser − temaer kjent fra Myhres tid som personlig blogger.

− Når Knausgårds privatliv preger romanene hans, betraktes det fremdeles ikke som noen «bruksbok» for barnevogntrillende pappaer i permisjon. Mens Myhres bok – som ganske riktig har en annen bakgrunn, men den er fortsatt en roman – knyttes spesifikt til jenter med spiseforstyrrelser, sier Rønning.

− Så det virker tydelig at det fortsatt finnes mekanismer som definerer «det private» som noe mer negativt, noe mindre interessant, når det kommer fra en kvinne, mener Rønning.

− All kunst har jo et avsett i det personlige, samtidig som det ikke blir til kunst før det er brakt ut og har overskredet det private. Og hvis det private blir for sterkt koblet til kvinnekroppen, er nok risikoen høyere for at kunsten ikke vekker interesse og er høyverdig nok, sier hun.

Kjønnsspesifikt, men allment

Når kritikerne og litteraturforskerne unngår å fremheve den spesifikke, kvinnelige morsrolleerfaringen, kan også henge sammen med et velment ønske om at bøkene ikke skal leses som «kvinnelitteratur», tror Hamm.

− Men jeg tror det er fullt mulig å lese Marsteins og Ørstaviks alenemorsskildringer som beskrivelser av kvinnelig erfaring, uten å redusere dem til «kvinnelitteratur», mener hun.

− Vi kan jo lese Knausgårds romaner som beskrivelser av en mannlig erfaringsverden og erkjenne dem som nettopp det, uten å klistre fast en merkelapp med betegnelsen «litteratur for menn» eller «mannelitteratur» av den grunn.