Slik ble «homoseksualitet» til

Slik ble «homoseksualitet» til

Psykiaterne skapte homoseksualitet som begrep på slutten av 1800-tallet. Men var man født sånn eller blitt sånn? Se, det skulle de aldri bli helt enige om.

(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

I 1886 søkte Ebbe Carsten Hornemann Hertzberg om avskjed fra stillingen sin som professor i statsøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo. Grunnen var rykter som gikk om at han hadde hatt seksuelle forhold til unge menn fra arbeiderklassen. Hertzberg selv hadde i desperasjon oppsøkt psykiatere både i Sverige og Tyskland hvor han fikk erklæringer om at han led av en medfødt sykelig tilstand, en seksuell perversjon: såkalt kontrær seksualitet.

– Meg bekjent er dette første gang begrepet «kontrær seksualitet» dukker opp i norske kilder. Og det er altså ikke en medisiner som bruker det, men en som selv definerer seg med dette begrepet, påpeker historiker Runar Jordåen.

I sin doktoravhandling viser han hvordan forståelser av homoseksualitet vokste fram innenfor norsk psykiatri og psykologi fra slutten av 1800-tallet og fram til 1960. Men han løfter også fram eksempler på hvordan individer og grupper tar til seg og gjør bruk av disse forståelsene i kampen for aksept for sine seksuelle liv. Ebbe Hertzberg er det første eksemplet vi kjenner her til lands på en slik selverklært homoseksuell.

– Den homoseksuelle var ikke bare en kategori definert av medisinere og psykiatere som så ble tredd nedover hodet på folk. Det var også en kategori som oppstod i skjæringspunktet mellom medisin og selvdefinerte homoseksuelle. På slutten av 1800-tallet gjaldt dette i hovedsak homoseksuelle menn fra de øvre sosiale lag, påpeker Jordåen.

Rettsvesenet og psykiatrien hånd i hånd

Avhandlingen er fersk, men Jordåen har jobbet lenge med å se på forståelser av homoseksualitet. I 2003 leverte han hovedfagsoppgaven Frå synd til sjukdom? Konstruksjoner av mannleg homoseksualitet i Norge 1886-1950.

– Jeg hadde et ønske om å gå tilbake i tiden, til en tid før den organiserte homobevegelsen slik vi kjenner den fra 1970-tallet. I hovedfagsoppgaven undersøkte jeg straffelovens bruk av paragraf 213, som forbød seksuell omgang mellom menn. Gjennom å studere politi- og dommerdokumenter fikk jeg et bilde av hvordan homoseksualitet ble forstått i fortiden, og jeg fikk noen glimt inn i en sosial verden hva angikk møtesteder og små subkulturer, forteller Jordåen.

Under arbeidet med hovedfagsoppgaven slo det ham imidlertid hvor sentralt psykiatrien stod.

– En ting var at psykiaterne skrev psykiatriske erklæringer om de tiltalte. Men jeg ble også interessert i hvordan de psykiatriske begrepene og forståelsesmåtene preget måten man snakket om homoseksualitet på, for eksempel i rettssalen.

Slik ble nettopp psykiatriens og psykologiens betydning for forståelser av homoseksualitet tema for Jordåens doktoravhandling, forståelser som både homobevegelsen og kjønnsforskere senere helt eller delvis har tatt et oppgjør med.

Reviderer Foucault

Den største kritikeren av dem alle har kanskje vært den franske filosofen Michel Foucault. Ifølge ham ble den homoseksuelle «skapt» på slutten av 1800-tallet. Tidligere var det de (eventuelt forbudte) seksuelle handlingene man fokuserte på, som for eksempel sodomi. Nå ble utøveren av forbudte seksuelle handlinger definert og patologisert, og fikk en personlighet, en fortid, en historie, en barndom, en karakter, en livsform. Den homoseksuelle ble en biologisk art, var Foucaults påstand.
Nja, svarer Runar Jordåen, og flere historikere og kjønnsforskere de siste tiårene med ham.

– Selv om Foucault viser at psykiatrien skaper et nytt objekt som den kan forklare og behandle, betyr ikke dette at det var noen stabil størrelse. Innenfor medisinen ble homoseksualitet sett på både som noe man kunne være og noe man kunne bli, påpeker Jordåen.

Trans og homo om hverandre

Det var den tyske psykiateren Carl Westphal som i 1869 lanserte begrepet «kontrær seksualitet», og det var også han som diagnostiserte Ebbe Hertzberg med denne tilstanden i 1886.

– I en medisinsk artikkel beskriver han to caser fra Charite-sykehuset i Berlin. Det er snakk om to personer som på ulik måte har en omsnudd kjønnsfølelse, altså at de opplever det som at de tilhører det motsatte kjønn. Det ene caset er en kvinne som er seksuelt tiltrukket av andre kvinner. Det andre er en mann som kler seg i kvinneklær, men uten å føle noen seksuell tiltrekning til andre menn.

I dag ville man antakelig kalt sistnevnte for transvestitt eller kanskje transperson, men begrepet transvestisme dukker opp i medisinen først i 1910. Inntil da sorterer det inn under begrepet kontrærseksualitet eller homoseksualitet, som etter hvert blir den vanlige betegnelsen. Det at transidentiteter blir skilt ut fra homoseksualiteten fører også til at man i større grad ser på seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn som et avvik i seg selv, uavhengig av om vedkommende bryter med et forventet kjønnsuttrykk. Man begynner å tenke kjønn og seksualitet som to ulike enheter.

– Begrepet «homoseksualitet» avløser snart «kontrær seksualitet», takket være en annen tysk psykiater, Richard von Krafft-Ebbing. Han er sexologiens svar på Carl von Linné, idet han vier sitt liv til å kategorisere og systematisere de ulike seksuelle perversjonene. I verket Psychopatia Sexualis, som først kom i 1886, og som siden skulle komme i mange og stadig utvidete versjoner, ble en hel rekke seksuelle perversjoner definert: sadisme, masochisme, fetisjisme, ekshibisjonisme, og altså homoseksualitet.

Hjernefeil

– Det som definerte en perversjon var ifølge Krafft-Ebbing at det bunnet i et abnormt seksualinstinkt. Det vil si at seksualinstinktet motiverte handlinger som ikke kunne medføre reproduksjon. Seksuelle avvik var forårsaket av en medfødt anomali med sete i hjernen, mente man snart. Men de medisinske beskrivelsene var rent funksjonelle. Perversjonene ble med andre ord ikke definert ut fra nevrologiske undersøkelser av hjerner, understreker Jordåen.


Runar Jordåen. Foto: Kieran Kolle, UiB

Det er norske medisinske publikasjoner og lærebøker som først og fremst er Runar Jordåens materiale. Det er altså hva som har blitt skrevet og sagt om homoseksualitet han har studert.

– Egentlig hadde jeg også tenkt å se nærmere på hvordan homoseksualitet ble forstått i institusjonspsykiatrien. Det viste seg imidlertid å være så vanskelig å få tilgang til kildene at den biten av prosjektet måtte skrinlegges. Behandlingsregimene kan jeg derfor si lite om. Dermed er spørsmålene om i hvor stor grad og på hvilken måte homoseksualitet ble behandlet ved norske psykiatriske sykehus, fortsatt for en stor del åpne. Her gjenstår det materiale for historikerne, særlig når arkivene fra institusjoner som Gaustad og Ullevål sykehus omsider blir gjort enklere tilgjengelig for forskere.

Ny straffelov

På slutten av 1800-tallet var en ny straffelov under utarbeidelse i Norge.

– Allerede i første utkast til nytt sedelighetskapittel foreslo straffelovkommisjonens formann Bernhard Getz at det ikke skulle være noe forbud mot homoseksuell omgang, men at hetero- og homoseksuelle handlinger skulle likestilles strafferettslig. Og han begrunnet dette blant annet medisinsk med at sodomi eller pederasti hadde sin grunn i avvikende seksuelle drifter. Nå kom den nye paragraf 213 likevel til å forby homoseksuell omgang mellom menn, men med en viktig modifikasjon: Tredje ledd i paragrafen sa at påtale bare skulle finne sted når det ble påkrevd av allmenne hensyn. I praksis førte dette til at paragrafen ytterst sjeldent ble brukt. Så på en måte kan en si at litt av intensjonen til Getz ble oppfylt, selv om paragrafen ikke ble så radikal som han hadde foreslått, sier Jordåen.

Helt siden slutten av 1800-tallet har også norske psykiatere ment at homoseksuelle handlinger som sådan ikke skulle straffes, ettersom man anså dem for å være medisinske fenomener der medfødte anlegg spilte en viktig rolle. Dette synspunktet finner man allerede i de første medisinske tekstene om homoseksualitet i Norge på 1890-tallet og det første tiåret av 1900-tallet.

– Men samtidig stod oppfatningen om at homoseksualitet kunne erverves, sterkt. Særlig mente man at tidlig homoseksuell kontakt eller forføring kunne bidra til dette. Så da det ble snakk om en revisjon av seksualitetslovgivningen både på 1920- og 1950-tallet, argumenterte sentrale norske psykiaterne for å fjerne det generelle forbudet og heller innføre en høyere seksuell lavalder for homoseksuelle forhold enn for heteroseksuelle.

Den gamle paragrafen ble likevel stående, helt fram til 1972, da seksuell omgang mellom menn ble avkriminalisert. I 1977 opphevet Norsk psykiatrisk forening homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

Diskusjoner rundt normalisering

Innenfor den psykiatriske og sexologiske forståelsen på slutten av 1800- og første halvdel av 1900-tallet finnes det også tilløp til å ville normalisere homoseksualiteten. Man begynner å resonnere rundt spørsmål som hva er en perversjon, og hva er ikke det? Hva er en fetisj og hva er normal seksualitet?

– Det er faktisk ganske interessant å se at dette diskuteres helt fra slutten av 1800-tallet. Og som leser i dag lurer jeg jo på hvorfor man – om man nå altså mener at homoseksualitet er en medfødt tilstand – ikke ender opp med å konkludere at homoseksualitet er en normal tilstand, og ikke noe sykelig som må motarbeides? Men det er altså et spørsmål som blir stående ubesvart blant de fleste medisinere og psykiatere i denne perioden, konkluderer Runar Jordåen.