Bare en hushjelp?

Bare en hushjelp?

«Jeg liker å gi noen en sjanse. Så for meg er det litt idealisme». Norske familier med au pair vil ikke være med på at de utnytter noen.

Mer om Au pair
Mer om Arbeidsliv
Mer enn 2000 norske familier hadde au pair fra Filippinene i 2009. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

«Svigermora mi vokste opp med tjenerskap. Hun omtalte au pairen vår som ’piken’. Så da begynte barna mine å si ’vi har hushjelp’. Og jeg kjente at jeg ble varm og kald av skam og jeg gjorde det veldig klart at det heter ’au pair’… Det er ingenting barna skal skamme seg over, men jeg merker at jeg er veldig bekymret for å bli oppfattet som en kald, kynisk, utbyttende person, for det er jeg ikke! Men jeg vet hva mange mennesker tenker om dem som har au pair fra Filippinene.»

Kvinnen som sier dette tilhører en av ti vertsfamilier som har vært informanter for Nova-forsker Ragnhild Sollunds studie av filippinske au pairer i Norge og deres vertsfamilier. Deler av Sollunds materiale ble nylig publisert i European Journal of Women’s Studies.

Ifølge Sollund er denne kvinnen ikke alene om å ha kvaler knyttet til au pairen.

– Flere forteller at de er eller har vært ambivalente og motstrebende. De ser ikke på seg selv som den typen som har hushjelp og noen er bekymret for å oppfattes som mennesker som utnytter fattige kvinner med begrensede muligheter gjennom au pair-ordningen, sier Sollund.

Likhetsidealer krever forsvar

Andre synes selv det er uproblematisk å velge au pair, men oppfatter at samfunnet rundt er kritisk og føler derfor et behov for å forsvare sitt valg. Sollund mener det er norske idealer om likhet som spiller inn.

– Alle vertsfamiliene prøver å legitimere at de har au pair. Hvordan de gjør dette, varierer, forteller forskeren.

«Jeg liker å gi noen en sjanse. Så for meg er det litt idealisme; hun er ikke bare en hushjelp», sier en av informantene.

– Flere beskriver au pair-ordningen som en form for «mikrobistand» og forteller barna sine at au pairen er der fordi de skal hjelpe henne. De peker på at pengene au pairen tjener her i landet bidrar til å forsørge og hjelpe familie i hjemlandet, og gir au pairen mulighet til å klatre sosialt, forteller Sollund.

– Noen av disse er svært rause med au pairen og betaler henne betydelig mer enn «lommepengene» ordningen tillater. Til gjengjeld krever de gjerne at hun jobber betydelig mer enn de 25 ukentlige timene som er avtalt i au pair-kontrakten. Tanken er at au pairen er der for å tjene mest mulig penger, og da er det bare fair å behandle henne som en profesjonell, forklarer Sollund.

Opprinnelig ordning

«Det skal ikke være som i de familiene der de [au pairene] må vaske egne klær på fritida og ha egen tallerken, mat og skap… For meg blir det veldig feil. Folk må få gjøre som de vil, men for meg – da blir de tjenere.» (Informant)

Mens «mikrobistand» er et mye brukt argument hos familier med raus økonomi og et mer avslappet forhold til klasseforskjeller, viser middelklassefamiliene ofte til den opprinnelige hensikten med au pair-ordningen; at unge mennesker skal få oppleve en ny kultur innenfor trygge rammer, det vil som del av en familie.

– Ved å vektlegge au pairens status som «del av familien» holder de ubehaget knyttet til å ha tjenerskap på avstand. Au pairen spiser med familien og blir invitert med på helgeturer og besøk hos andre, sier Sollund. Men ofte møter de motstand hos au pairen når de forsøker å gjøre henne til familiemedlem.


Ragnhild Sollund. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Noen av informantene sliter med at au pairen oppfører seg som tjenerskap uansett, ved å være ekstremt tjenestevillig og for eksempel tiltale «vertsforeldrene» som «sir» og «madam». Dette oppleves gjerne som ubehagelig for vertsfamilien, forteller Sollund og legger til:

– Et helt klart funn i min studie er at de filippinske au pairene i praksis er arbeidsmigranter. De kommer for å tjene penger, gjerne for å forsørge barna sine, ikke for å bli kjent med kulturen. Flere av dem sier at de setter stor pris på gode vilkår og respekt og vennlighet fra dem de betrakter som arbeidsgivere. Men på fritida vil de heller slappe av eller treffe andre filippinere enn å være sammen med vertsfamilien, sier hun.

Norske familiers bruk av au pairer har eksplodert de siste årene. I årene 2000-2009 ble antallet au pairer som kommer til landet firedoblet. En stadig større andel av dem er filippinere. I 2009 var 2090 av 2860 au pairer fra Filippinene. Dette til tross for at filippinske myndigheter har forbudt sine innbyggere å reise ut som au pairer, fordi de mener arbeidsvilkårene er for dårlige. Ifølge Sollund rekrutteres au pairene hovedsakelig gjennom private nettverk både her i Norge og på Filippinene.

– Outsourcer ikke omsorg

«Du kommer hjem og alt er ryddig og rent og klærne er vasket og strøket og alt er i skapet. Middagen er på bordet, og jeg kan konsentrere meg om barna og virkelig kose meg med dem. Det er deilig, virkelig deilig.» (Informant)

Parene Sollund har intervjuet er nøye med å understreke at de ikke setter bort» omsorgsarbeidet.

– Å «sette bort» barna til andre er ikke uten videre akseptert i vårt samfunn, da med unntak for barnehage som i store kretser betraktes som en god ting. Selv om en god del av informantene skaffer au pair for å få barnepasskabalen til å gå opp, er det viktig for dem å gjøre det klart at det i hovedsak er foreldrene som tar seg av levering, henting, stell, mating og legging, sier Sollund. Dermed blir det i de fleste tilfelle husarbeidet som er igjen til au pairene.

Som kvinnen i sitatet ovenfor opplever mange at au pairens husarbeid gjør dem til bedre foreldre, fordi de ikke trenger å gjøre husarbeid når familien er samlet på ettermiddagen og i helgene.

– Skaper aksept for tjenerskap

I Norge forsvant kategorien «tjener» på 1950-tallet, på grunn av industrialisering og endringer på arbeidsmarkedet, utvikling mot kjønnslikestilling og en større opptatthet av likhet og demokrati. Selv om mange av vertsfamiliene altså har reflektert mye over problematiske sider ved det å ha au pair, mener Sollund dagens bruk av ordningen, med en stor andel «profesjonelle» au pairer, representerer en retur til et mer klassedelt samfunn.

– Enten man snakker om au pairen som hushjelp eller ikke, inntar hun en rolle som i lang tid var nesten borte i vårt samfunn, nemlig en person som bor i noen andres hjem og gjør husarbeid. Når denne rollen igjen blir mer utbredt, skapes det nok større aksept for privat tjenerskap i samfunnet, avslutter Sollund.