Samfunnsdebattens vertinner

Samfunnsdebattens vertinner

Salongene i 1700-tallets Paris var møteplass for intellektuelle og samfunnsinteresserte. Her diskuterte man blant annet menneskerettigheter, slaveri og kongelig enevelde. Salongvertinnene var kvinner som fikk stor innflytelse på samfunnsdebatten.

Salongvertinnen og forfatterinnen Madame de Staël ble flere ganger forvist fra Paris fordi Napolen fryktet hennes innflytelse. (Bilder fra boken gjengitt med tillatelse fra forlaget.)

«Vakker, stygg? Jeg vet ikke, jeg lyttet til hennes ord, jeg tror ikke jeg så annet enn øynene og munnen hennes.»

Disse ordene ble i sin tid brukt for å beskrive Madame de Stäel, som var forfatter og vertinne for en av de viktigste diskusjonssalongene i 1700-tallets Paris. Hennes innflytelse var så stor at Napoleon flere ganger sendte henne i eksil.

Salongene som Madame de Staël og en rekke andre parisiske kvinner holdt i sine private hjem var viktige diskusjonsarenaer både for litteratur og politikk. Borgerskapets kvinner tok imot alt fra seks-sju personer til hundrevis av mennesker. Men man måtte vel å merke være invitert av noen som allerede hadde innpass, det var ikke bare å banke på døren.

– Salongene var helt avhengige av kvinnene som åpnet sine hjem, sier Elisabeth Aasen. Her møttes både adelige og borgerskapet, men adelen bidro ikke med noe særlig i diskusjonen. Det var borgerskapets intellektuelle som drev denne, sier Aasen. Hennes siste bok Opplysningstidens kvinner. «Lad dem studere – lad dem regiere» kommer ut i disse dager.

Opptakt til revolusjon

– Salongene ble veldig politiserte i tiårene fram mot den franske revolusjon, forteller Aasen.

Det opplyste eneveldet, hvor kongen har absolutt makt, ble diskutert og kritisert. Kongefamilien hadde et enormt pengeforbruk som utarmet staten, men det manglet institusjoner som kunne kontrollere det.

– Men disse tankene trengte nok ikke inn i slottet Versailles. De kongelige skjønte ikke hva som var i gjære og fortsatte sitt enorme pengeforbruk, sier Aasen.

Det var imidlertid ingen som så for seg at kongedømmet skulle avskaffes helt og holdent. Det man forestilte seg var et konstitusjonelt monarki, ikke den republikken som ble opprettet.

– Det er derfor ikke tilfeldig at salongene stort sett stengte i revolusjonsåret 1789. Debattene var blitt for farlige, og det var risikabelt å holde salong, forteller Aasen.


Salonger kunne være både små og store; her er mange samlet hos Madame Geoffrins for å lytte til opplesning av et skuespill av Voltaire. (Charles-Gabriel Le Monnier/Musée des Beaux-Arts, Rouen.)

Slaver og sykehus

Slavehandelen økte på 1700-tallet, og også dette ble diskusjonstema i salongene. Tre av tidens viktigste intellektuelle kvinner, Olympe de Gouges, Madame de Staël og Madame de Duras, skrev romaner om «de edle ville», hvor afrikanere ble portrettert som mennesker med følelsesliv og intelligens. Dette var i tråd med ideene i Montesquieus bok De l’esprit des lois (Lovenes ånd), som framholder at slaveri er mot naturretten, og at alle mennesker er født frie.

– Salongvertinnen Madame de Tencin kjøpte opp mange eksemplarer av denne boken og delte den ut til sine gjester så de kunne diskutere den, forteller Aasen.

Slaveriet ble avskaffet under den franske revolusjon, men gjeninnført under Napoleons styre.

En annen av salongvertinnene hadde et spesielt hjerte for pleie av syke. Kalvinisten Madame Necker kom opprinnelig fra Sveits, hvor hospitalene var i bedre stand enn i Paris.

– Hun var en dame med bena på jorda, og fikk i stand reformer av hospitalene, blant annet at det bare skulle ligge én pasient i hver seng. Hun var gift med en av kongens rådgivere, senere finansminister Necker, og sammen fikk de sykehusene fra å være basert på veldedighet til å bli et offentlig anliggende, sier Aasen.

Fortsatt finnes «Hôpital Necker Enfants Malades» (Hospital Necker for syke barn) i rue de Sèvres i Paris.

Aasen understreker at Madame Neckers handlekraft er i en særstilling blant salongvertinnene.

– De andre var mer opptatt av kultur og politikk. Det var intellektuell diskusjon som var det viktigste i salongene, ikke handling, sier hun.

 


Madame Necker fikk gjennomført reformer i pleien av syke (Anonym maler/museet Assistance publique, Paris.)

Opplysningstidens menn

Noen menn har også fått plass i Aasens fortelling om opplysningstidens kvinner, fordi de hadde påvirkning på samtidens og ettertidens kvinnesyn. Hun har stor sans for Ludvig Holberg.

Hun mener Holbergs respekt for kvinner må ha blitt påvirket av hans observasjon av Bergens driftige madammer – men han reiste også til Paris og leste forløperne til opplysningstidens idealer.

– Holberg er nøktern: Han har ikke preferanse for ett kjønn, men måler menn og kvinner over samme lest. Han mente at embeter skulle gis til den med den beste kompetansen, og ikke basert på kjønn eller navn, forklarer Aasen. Eller med Holbergs egne ord i romanen Peder Paars fra 1719/20:

Lad dem studere, som har beste Sindsens Gaver,
Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae /…/
Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde,
Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?
Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,
Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Belærte foreldre, men satte bort egne barn

En som hadde mindre positiv innflytelse på synet på kvinner var den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau.

– Rousseau hadde et håpløst kvinnesyn, sier Aasen. Som kjent tar boken Émile ou de l’education, (på dansk: Émile eller om opdragelsen) fra 1762 særlig for seg gutters oppdragelse, men den siste delen tar for seg Sophie, eller kvinnen. Sophie skal oppdras til å behage mannen, og må ikke få samme utdannelse som ham.

– Han mener at pikebarn skal oppdras til middelmådighet, for idealkvinnen er ikke for pen og ikke for klok. Hun skal ha nok utdannelse til å lære opp sine egne barn mens de er små, men ikke mer, forteller Aasen.

I denne perioden var det vanlig for franske bykvinner å sende barna sine til ammer på landet, hvor de gjerne bodde i flere år.

– Franske forskere mener dette kan ha hatt sammenheng med at morsrollen hadde liten prestisje. Men utover 1700-tallet får barn en høyere status, og dette er en arv fra Rousseau, sier Aasen.

Imidlertid fikk ikke Rousseaus egne barn den behandlingen han oppfordret andre foreldre til å gi sine. Han fikk fem barn med sin husholderske gjennom mange år, Thérèse Levasseur, og alle sammen ble levert til religiøse institusjoner så snart de ble født. Hvor de havnet senere, vet man ikke. Rousseau mente at han selv gjerne skulle fått den oppdragelsen barna ville få som fremtidige arbeidere eller bønder og ikke eventyrere og lykkejegere. Og Thérèses mening om det hele? Hun «adlød klagende», forteller Rousseau.

Sex og umoral?

I fortellingene om salongkvinnene nevner Aasen rett som det er utenomekteskapelige forhold og «uekte» barn. Dette har gitt franskmenn i denne perioden rykte for å leve utsvevende og umoralsk. Noen gjorde sikkert det, men i mange tilfeller var det arrangerte ekteskap som hadde «skylden», mener Aasen.

– Det var helt greit for overklassen å ha utenomekteskapelige forhold, men det handlet ikke alltid om stadig skiftende seksualpartnere. Ekteskap ble inngått av fornuftsgrunner, og når man hadde fått et par barn var plikten overstått, arvinger var sikret, forteller hun.

Siden skilsmisse var uvanlig, og for katolikker umulig, fortsatte man å være gift. Mange hadde et vennskapelig forhold til ektefellen mens de samtidig inngikk mangeårige forhold til en annen. Også kvinner kunne ha affærer uten å miste prestisje, så lenge de fulgte den uskrevne regelen om å representere som hustru ved nødvendighet.

– Dette gjaldt først og fremst adelen, der man uproblematisk kunne separeres og bo på hvert sitt slott, understreker Aasen.

Barn født i det utenomekteskapelige forholdet fikk ofte ektemannens etternavn selv om det var velkjent hvem som var den egentlige faren. Det var også mulig for «uekte» barn å få en relativt bra posisjon i samfunnet: For eksempel var den ene av forfatterne av Encyklopedien, Jean le Rond d’Alembert, et hittebarn av ukjent herkomst.

Tyske salonger

Madame de Stäel, den tidligere nevnte Madame Neckers datter, var en viktig kvinne i Paris’ salonger og intellektuelle liv. Aasen lar henne være en rød tråd i siste del av boken og hun følger henne dessuten i eksil på en reise blant annet gjennom tyske småstater.

– Det var en overraskelse for meg da jeg gjennom Madame de Stäel oppdaget det rike salonglivet i Weimar. Vi vet så mye mer om den franske enn om den tyske kulturen, sier hun


Regent og hertuginne Anna Amalia von Sachsen-Weimar-Eisenach gjorde mye for kulturlivet i Weimar. (Johann Ernst Heinsius. Portrettet henger i slottet Tiefurt utenfor Weimar.)

I Weimar var særlig hertuginne Anna Amalia (1739-1807) en drivkraft. Som nittenåring ble hun enke med to små barn, og hun regjerte på vegne av den eldste sønnen fram til 1775. Hun var svært opptatt av kultur, og gjorde mye for å fremme åndslivet i det lille riket. Hun støttet diktere som Goethe og Schiller, og salongene blomstret under hennes engasjement og entusiasme.

– Det var enorme standsforskjeller i de små tyske fyrstedømmene, og det var ikke mulig for adelen å omgås borgerskapet. Anna Amalia hevet seg over det, og fikk i stand et kulturliv på tvers av standsforskjellene, forteller Aasen.

Hun besøkte Berlin, som hadde få salonger.

– Og hun syntes at de var litt tamme, fordi de kun var opptatt av kulturelle spørsmål, og ikke av de politiske.

Berlins viktigste intellektuelle kvinner var jødiske. Til salongene deres kom hertuger og adelige så vel som borgerskapet, men kvinnene ble ikke invitert tilbake til de ikke-jødiske hjemmene.

Bedre på 1700-tallet enn senere

– Selv om de manglet mange av de rettighetene menn hadde, hadde overklassekvinnene stort rom for å utfolde seg. Man kan derfor ikke si at disse kvinnene var undertrykte, sier Aasen.

Etter en viss opptur på enkelte plan under revolusjonen, hadde adelige og borgerlige kvinner mindre rom for utfoldelse etter revolusjonen og under Napoleons styre, som markerte begynnelsen på 1800-tallet.

– Napoleon var på linje med Rousseaus teorier når det gjaldt kvinner. Han plasserte gifte kvinner i samme kategori som kriminelle, barn og mentalt tilbakestående – disse fire kategoriene var umyndige vesener i samfunnet.

– Jeg syns faktisk at 1800-tallet er det mest forstemmende århundret i kvinners historie. Det gikk bare nedover helt fram til 1880-tallet, da det begynte å bli liv i kvinnebevegelsen. 1800-tallets kvinnelige forfattere skrev anonymt eller under mannsnavn, mens 1700-tallets kvinner publiserte under sitt eget navn, avslutter Elisabeth Aasen.