Når mamma er sjef

Når mamma er sjef

Kvinner som toppledere skaper gjerne trøbbel, skal vi tro Hollywood. Ikke minst hvis de er mødre. Ane Marit Willmann studerer filmskildringer av kvinnelig lederskap og mener hennes funn kan belyse den norske debatten om kjønnsmakt i næringslivet.

Mer om Ledelse
Meryl Streep som den nådeløse og herskesyke moteredaktøren Miranda Priestly i komedien The Devil Wears Prada.

Husker du arbeidsnarkomane Diane Keaton i Baby Boom (1987) som blir landlig babymatprodusent med nye mål i livet når hun blir mor? Eller Meryl Streep som tyrannisk og forfengelig moteredaktør offentlig, og sårbar og utilstrekkelig mamma og kone privat i The Devil Wears Prada (2006)?

Kombinasjonen kvinner og makt medfører som oftest konflikt og problemer i amerikansk film. Det konkluderer Ane Marit Willmann, som skriver doktorgrad om kvinner i ledelse i film. Hun har studert 18 Hollywoodfilmers framstillinger av mektige kvinner og sammenlignet dem med ideer og forestillinger som preger den pågående norske debatten om kvinner i styrerom og toppledelse.

Fra «karrierekvinne» til landlig mamma

– Når kvinner er sjefer på film, plages de veldig ofte av en uløselig konflikt mellom kvinnelighet og lederskap, forteller Willmann.

Ikke minst skaper moderskapet problemer, enten karakteren er mor eller ikke. I ett av Willmanns eksempler, allerede nevnte Baby Boom, spiller Diane Keaton JC, en erketypisk karrierekvinne, superambisiøs og fullstendig uinteressert i barn og familie. Inntil hun en dag «arver» en liten jente av en fjern slektning. Når forsøket på å kombinere omsorgen for fosterbarnet med karrieren kollapser, ender JC opp med å si opp jobben og flytte på landet, der hun etter hvert starter en liten bedrift som produserer hjemmelaget babymat.

– Mønsteret i Baby Boom er typisk. Moderskap og karriere settes opp som klare motsetninger. Hovedkarakteren, som i utgangspunktet er høyst umoderlig, opplever at nye egenskaper og verdier nærmest våkner i henne når hun får et barn inn i livet sitt, forteller Willmann.


Ane Marit Willmann. (Foto: Kristin Engh Førde)

JCs barnematbedrift blir en knallsuksess, og det ender med at selskapet hun forlot tilbyr oppkjøp og toppjobb til JC. Men JC takker nei. Hun har nemlig skjønt hva som er viktig for henne i livet, og det er ikke lenger å klatre til topps i forretningslivet.

– JCs utvikling illustrerer det som forskeren Diane Negra kaller retreatism. Kvinnelige karakterer i topposisjoner eller på vei til toppen nedjusterer ambisjonene sine og slår seg til ro med noe mindre. Ofte er det barn, og påfølgende endrede prioriteringer og verdier, som fører til vendingen. En annen variant er at moderskapet rett og slett medfører at kvinnen trekker seg ut av arbeidslivet, sier Willmann. Hun er kritisk til det hun mener er en essensialistisk tenkemåte som avspeiles i disse fortellingene.

– Ingen alternative livsstiler og kvinnelighet enn moderskap og forlatte eller nedjusterte karriereambisjoner ser ut til å være mulig. Rommet for hva som kan bli definert som kvinnelig er veldig lite, og kvinner får veldig lite handlingsrom i filmene utover det.

Systemkritikk

Men i fortellingen om tilbaketrekning ligger det samtidig en viss systemkritikk, ifølge Willmann.

– Kvinnene som velger moderskapet står gjerne for en kritikk av et lite menneskevennlig, konkurransepreget og profittdrevet arbeidsliv, nettopp fordi de representerer ’noe annet’, mer menneskevennlige verdier. Kvinnene får ofte representere denne kritikken både mot ledelsestyper og organisasjonsformer, men de står sjelden for noen virkelig endring. Ledelse og/eller organisasjon blir sjelden forandret, det eneste som skjer er at kvinnene forsvinner fra toppstillingene, sier filmviteren.

Wilmann finner også unntak fra denne regelen.

– I suksesskomedien Nine to Five (1980) reformerer de kvinnelige karaktene arbeidsplassen sin. Filmen slutter riktignok med at to av kvinnene slutter i jobben og at sjefen de har måttet kjempe mot for å få igjennom reformene får en enda høyere stilling, men en av kvinnene får forfremmelse og blir i jobben, forteller Willmann.

Myke hemmeligheter

Andre kvinnelige filmsjefer kombinerer moderskap og lederskap. Men det forløper sjelden uten problemer. I komedien The Devil Wears Prada er Meryl Streep den nådeløse og herskesyke moteredaktøren Miranda Priestly på jobb, og utilstrekkelig omsorgperson og etter hvert forlatt hustru på privaten. Mirandas store skrekk er at undersåttene i motemagasinet skal få nyss om denne myke og feilbarlige siden ved henne. Når en ny reporter slipper inn i de private gemakker, og sånn river ned skillene Miranda har skapt mellom de to sfærene, blir redaktøren «avslørt».

– Filmen ser ut til å ville understreke hvor umulig det er for Miranda å kombinere familie og lederjobb. Det gjøres ganske klart at det er privatlivet som blir lidende. Publikum sitter tilbake med følelsen av at Miranda ikke egentlig er så vellykket, ettersom hun ikke klarer å vedlikeholde relasjonene sine og være en god mor, sier Willmann.

Dette er et generelt trekk ved Hollywoods lederkvinner, ifølge Willmann.

– De er nesten alltid kvinner som på en eller annen måte mislykkes med foreldreskapet og det heterofile samlivet, sier hun.

Den pålitelige mor

Men Willmann finner også eksempler på at moderskapet blir sett som en styrke. I Avsløringen (1994) møter vi to vidt forskjellige lederkvinner i den kloke, middelaldrende Stephanie (Rosemary Forsyth) og den unge, aggressive Meredith (Demi Moore). Sistnevnte utnytter sin nyvunne maktposisjon til å forføre sin underordnede, Tom (Michael Douglas). Etter at de to har hatt sex, anklager hun han for seksuell trakassering. Anklagene er ved å ruinere Toms liv, når Stephanie ved hjelp av sønnen sin i all hemmelighet griper inn og redder han.


I Avsløringen ser vi Demi Moore som Meredith forføre sin underordnede for deretter å anklage han for seksuell trakassering.

– At Stephanie er mor står sentralt i måten karakteren framstilles. Moderskapet har gjort henne pålitelig og omsorgsfull, og hun er bare akkurat passe ambisiøs. Meredith, på den andre siden, er barnløs og singel, og indirekte blir dette med på å forklare at hun er maktsyk, seksuelt aggressiv og intrigant, sier Willmann.

– Filmene har en gjennomgående forestilling om at kvinner ikke blir fullendt som individer uten familie. De må i hvert fall ha en partner. Kvinner som ikke har, og kanskje ikke engang ønsker seg dette, framstilles som høyst suspekte.

Mer enn mødre?

Willmann kjenner igjen forestillingen om at moderskapet kan gi kompetanse og legitimitet fra den norske debatten.

– Det blir ofte argumentert for at næringslivet trenger kvinnelige egenskaper, og at det er det genuint kvinnelige som gjør kvinnene egnet. Kvinnelige egenskaper knyttes gjerne til moderskapet; å lede en familie, god kommunikasjon og gode relasjonelle egenskaper, hevder Willmann. Filmviteren mener denne argumentasjonen kan være problematisk.

– Det at kvinner er eller skal bli mødre har en tendens til å dominere debatten om hvorvidt kvinner har noe i offentligheten å gjøre. Men først og fremst burde diskusjonen handle om at alle individer skal ha rett til like muligheter uavhengig av kjønn. Går vi ned på individnivå, er det lett å se at stereotypiene ikke passer på alle kvinner, sier hun.

– Dessverre kan det se ut som at vi holder fast på ideene selv om de ikke passer med virkeligheten vi erfarer, legger filmviteren til.

Bare på film?

Dette siste er et argument for å gå til filmen for å lære noe om den virkelige verden, ifølge Willmann.

– Film både gjenspeiler og former våre forestillinger. Sånn sett er film en del av virkeligheten, sier filmviteren. Hun mener også at det hun finner i filmene belyser den norske debatten om kvinner i ledelse.

– Det argumenteres ofte med at det er noen typiske kvinnelige egenskaper og erfaringer som gjør kvinner egnet til lederstillinger. Jeg stiller spørsmål ved om det er en god strategi. Hva skjer om det viser seg at kvinners inntog i styrerom ikke har gjort noen forskjell? Det handler også om rettferdighet; Kvinner som gjør og lever annerledes enn ideen om det riktige bør vel også ha en sjanse til å bli toppleder om de ønsker det?

– Men ville ikke norske filmer gitt en enda bedre innsikt i dominerende kulturelle forestillinger her i landet?

– Det kan hende, men det finnes knapt norske filmer som tematiserer kvinner i ledelse. Næringslivet har en helt annen status i det amerikanske samfunnet, det blir både hyllet, mytifisert og kritisert. Det lages veldig mange filmer om moralsk forfall og konflikter innenfor business i USA, også om mitt tema. Dessuten dominerer amerikanske filmer det norske markedet, så på den måten gjør vi amerikansk kultur til en del av vår, sier Willmann.