Hvilke barn vil Norge ha?

Hvilke barn vil Norge ha?

«Vi trenger flere barn!» Norske kvinner oppfordres til å føde tidligere og få flere barn for å hindre befolkningskollaps. Samtidig skaper innvandrernes «mange barn» bekymring. Antropolog Guro Korsnes Kristensen skriver om dette paradokset i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.

«Unge norske kvinner prioriterer ikke barn»
«Få barn tidligere!»
«- Unge må løse Europas problem i senga»

Slik advares det om en forestående befolkningskrise i et knippe norske avisoverskrifter. Norske kvinner venter for lenge med å få barn og føder for få til å opprettholde folketallet, hevdes det. Også politikerne er bekymret. I en kronikk med overskriften «Vi trenger flere barn!» argumenterer Ap-politikeren Jan Bøhler for satsing på assistert befruktning for å sikre befolkningen. Den medisinske ekspertisen på sin side advarer om at medisinsk assistanse ikke kan kompensere for at norske kvinner venter helt til trettiårene med å reprodusere seg.

Alle disse innleggene skriver seg inn i en større skremselsfortelling om norsk fruktbarhet, ifølge Guro Korsnes Kristensen. Hun er stipendiat ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og doktorgradsstudent ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU. Til sitt doktorgradsprosjekt har hun intervjuet innvandrede kvinner og menn med bakgrunn fra Iran og Irak om familieplanlegging.

«For mange»?

Til artikkelen i Tidsskrift for kjønnsforskning har Kristensen studert både forskningstekster, aviser, ukeblader og innvandringsskeptiske nettsteder som honestthinking.no og document.no. Hun finner en markant forskjell i hvordan det skrives og snakkes om barnetall i henholdsvis majoritet og minoriteter.

– Mange innvandrergrupper får gjennomsnittlig flere barn enn det norske gjennomsnittet på 1,9. Men dette bidraget til befolkningsveksten blir enten usynliggjort eller beskrevet som et problem, sier forskeren.

På de innvandringsskeptiske nettstedene framstilles innvandrernes, og da særlig muslimenes, fødselstall som en stor trussel, som på sikt vil gjøre etniske nordmenn til en minoritet i Norge.

– Disse aktørene er nokså ekstreme og på noen måter marginaliserte. Men samtidig er nok skremmebildet de tegner opp noe mange kan si seg enige i, sier Kristensen.

At innvandrere får «for mange barn» støttes også opp av forskningstekster hun har gått gjennom, for eksempel fra Statistisk sentralbyrå.

– Innvandrerkvinner fra utenfor Vesten får «mange barn», heter det, men man spesifiserer ikke i forhold til hva og hvem. Ofte framstilles det som ønskelig og positivt at innvandrerkvinnenes fruktbarhetsmønster nærmer seg de etnisk norske kvinnenes. Dette til tross for at gjennomsnittet på 1,9 i mange andre sammenhenger karakteriseres som for lavt, kommenterer Kristensen. Hun presiserer at SSB i mange sammenhenger lykkes med å beskrive et variert bilde av innvandrerbefolkningen.

– Samtidig brukes det iblant et for generaliserende språk, som jeg mener ekskluderer og marginaliserer minoritetene.

Hurra! Vi får flere!

«Mange barn» er ikke alltid negativt. Parallelt med skremselsfortellingen om den truende befolkningsnedgangen og bekymringen for innvandrernes mange barn finner vi en lykkelig fortelling om økt fruktbarhet hos norske kvinner de siste årene, ifølge Kristensen.


Guro Korsnes Kristensen. (Foto: Kristin Engh Førde)

«Hurra vi føder flere barn!» «Trendy med 3» «Vi vil ha flere barn», heter det blant annet i overskriftene Kristensen har funnet i sin undersøkelse. Artiklene er gjerne illustrert med bilder av hvite kvinner og barn eller små intervjuer med nybakte middelklassemødre på Grünerløkka i Oslo, som kan fortelle at de ønsker seg flere barn enn gjennomsnittet.

– Etniske minoriteter glimrer med sitt fravær i gla´historiene om norsk fruktbarhet, selv om de inngår i tallene som reportasjene bygger på. Dette er med på å forsterke inntrykket om at det nasjonen trenger er hvite, norske barn, sier Kristensen.

Hun understreker at hun ikke tror ekskluderingen av minoritetene er et uttrykk for bevisst strategi.

– Nei, det tror jeg ikke. Men i valget av illustrasjoner og intervjuobjekter ligger en skjult forutsetning om hva slags barn vi ønsker oss flere av. Jeg tror nok også valgene gjenspeiler noe implisitte forståelser hos journalistene om hvem det er som får fire barn frivillig og som også har økonomisk kapasitet til å følge dem opp etter en viss standard, sier antropologen.

Reproduksjon av kulturen

– Men er ikke realiteten at det gjør en forskjell for samfunnet hvorvidt det er den ene eller den andre sosioøkonomiske gruppa som reproduserer seg?

– Jo da, og jeg påstår ikke noe annet. Og jeg utelukker ikke at den problemorienterte framstillingen av minoritetenes fruktbarhet i mange tilfeller bunner i en genuin bekymring for hva høye barnetall gjør for kvinnenes situasjon, for hvordan barna blir fulgt opp og for den økonomiske situasjonen til mangebarnsfamiliene, sier Kristensen.

Hun tror likevel det finnes flere forklaringer på det paradoksale i at mange barn oppfattes som positivt i etnisk norske familier og truende i minoritetsfamilier.

– Reproduksjon av nasjonen handler ikke bare om at det skal fødes nok barn, men om å reprodusere kulturen. Biologisk slektskap settes høyt i denne prosessen, sier Kristensen. Hun støtter seg på en rekke forskere som har påpekt koblingen mellom reproduksjon og nasjonal identitet.

– Dette handler dessuten om hvordan vi konstruerer en forskjell mellom «oss» og «dem» og hvordan forskjellsfortellingen bidrar til å styrke majoritetens hegemoni, sier Kristensen. Også postkolonial teori, der det hevdes at Vesten forstår Østen som et negativt speilbilde av seg selv, kan belyse den paradoksale håndteringen av fruktbarhetsspørsmålet, ifølge Kristensen.

– Antallet barn er ikke i seg selv avgjørende. Fire barn er flott i en etnisk norsk familie, men ikke i en somalisk. Det som gjør «dem» problematiske gjør oss vellykkede.

– Marginaliserer og ekskluderer

Uansett hvilke motiver man har for å reise bekymring rundt innvandrernes fruktbarhet, mener Kristensen man må være bevisst på effektene av måten man snakker om temaet på.

– At minoritetsgruppene til stadighet framstilles som avvikende og problematiske bidrar til å marginalisere og ekskludere disse gruppene. De føler seg fremmedgjort, sier Kristensen som har intervjuet en rekke minoritetskvinner til sin doktorgrad.

– Betyr det at man ikke skal kunne forske på eller gjøre journalistikk på forskjeller mellom minoritets- og majoritetsbefolkning?

– Nei, det mener jeg selvfølgelig ikke. Det er viktig og riktig å kartlegge realitetene rundt disse spørsmålene. Men jeg synes likevel det er på sin plass å påpeke at alt som blir sagt har en effekt. Som forsker eller journalist kan man alltids fraskrive seg ansvaret for denne effekten. Men man kommer ikke unna at man alltid skriver seg inn i en større diskusjon der mening og forståelser produseres, sier Kristensen.

– Fokuser på variasjon!

Det fokuseres dessuten for mye på forskjellen mellom majoriteten på den ene sida og minoriteter på den andre, mener Kristensen.

– Mange nyanser og variasjoner forsvinner i denne sammenligningen. Vi har mye å vinne på å være mer opptatt av ulikheter innad i de to gruppene. Ulike minoritetsgrupper kan være minst like forskjellige fra hverandre som fra majoriteten. I andre tilfeller kan det være mest interessant å fokusere på likhetene mellom grupper i majoriteten og grupper i minoritetene, sier Kristensen.