En annen fortelling

En annen fortelling

Ved å fristille homofili fra femininitet, slår homowesternfilmer fast at seksualitet ikke er noe som synes på deg, mener medieviter Isabell Johansen. Hun har skrevet masteroppgave om denne sjeldne typen filmer.

Mer om LHBTI
Jack og Ennis' kjærlighetshistorie byr på en helt annen fortelling om homofili enn den vi er vant til fra Hollywood.

«You know I ain’t queer», sier Ennis til Jack. «Me neither», sier Jack. Samtalen finner sted etter at de to har hatt sex for første gang, en gang på 1960-tallet på den amerikanske landsbygda. Med dette innleder de et 20 år langt hemmelig forhold. Historien om kjærligheten mellom Jack og Ennis, to amerikanske cowboyer, ble fortalt i Hollywoodfilmen Brokeback Mountain og rørte og betok både publikum, kritikere og Oscar-juryen. Filmen er et eksempel på hvordan mainstreamfilm kan beskrive kjønn, seksualitet og identitet på utfordrende og grensesprengende måter, mener Isabell Johansen.

– Brokeback Mountain skildrer homofili uten å lene seg på Hollywood-stereotypien, nemlig femininitet hos menn. Hovedpersonene har et ytre som knytter seg tett opp til noe av det mest stereotype maskuline innen amerikansk film, nemlig cowboyen, den tause, sterke og presumpitvt hetereoseksuelle mannen, gjerne personifisert ved John Wayne, sier Johansen.

– Vold er et viktig element i westernsjangeren, men ofte kan man få inntrykk at motivasjonen for å skildre vold ikke er volden i seg selv, men å etablere en bestemt form for maskulinitet som uttrykkes best nettopp gjennom vold. Dette er en type mannsportrett som ligger langt unna den feminine homoseksuelle som Hollywoodfilmen har etablert.

Brudd med heteronormativitet

Jack og Ennis er nokså typiske cowboyer. De slåss når de synes de må, og verken viser eller snakker om følelser til vanlig.

– Ved å fristille homofili fra femininitet slår man samtidig fast at seksualitet ikke er noe som synes på deg. Hvem som helst kan være både homo og hetero. Dette budskapet er et sterkt brudd med heteronormativiteten, som legger til grunn at alle er hetero inntil det motsatte er bevist, sier Johansen.

Både Jack og Ennis lever i heteroseksuelle forhold. De to mennene møtes under dekke av fisketurer i fjellet, og holder forholdet skjult for kvinnene de lever med. Johansen mener historien illustrerer at hvem man har sex med, bare er ett element i menneskers identitet og seksualitet.

– Det er ikke gitt at heteroforholdene bare er et dekke for «det egentlige». Kanskje trives de med begge deler?

– Men Jack og Ennis ender jo opp ulykkelige fordi de ikke får hverandre?

– Ja, de lever jo i en tid der forholdet deres har vanskelige kår. Under andre omstendigheter kunne de kanskje endt opp med hverandre. Men jeg synes det er bra at filmen ikke tar dette for gitt, sier Johansen.

Nye teknikker

Hentydning til stereotypier er et viktig fortellerteknisk grep. Ved å vise til forestillinger vi alle kjenner til, kan man få sagt mye på kort tid, noe filmskapere er avhengige av. Å skildre homofili på nye måter stiller altså store krav til den som forteller, ifølge Johansen.


Isabell Johansen. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Jack og Ennis ser ikke «homofile» ut, de har ingen homofil identitet og de lever i hvert sitt heteroseksuelle forhold. Det som eventuelt gjør dem homofile, følelsene de har for hverandre, foregår hovedsaklig på innsida, og vises i det de har sex med hverandre. Man kan si at filmen bygger opp Jack og Ennis som stereotypt maskuline og heteroseksuelle, for så å bryte med dette gjennom sex. Slik eksplisitt sex mellom menn forekommer sjelden i Hollywoodfilmer, med unntak av ved skildringer av voldtekt. Brokeback Mountain blir slikt sett et viktig bidrag for å få bukt med fordommer og ensidige filmatiske skildringer.

Filmen bygger opp Jack og Ennis som stereotypt maskuline og heteroseksuelle, for så å bryte med dette gjennom sex.

Sjangerbrudd

Også i forhold til sjangerkonvensjonene er Brokeback Mountain en radikal film, mener Johansen.

– Filmen er et romantisk drama med innslag av westernsjangeren. En «gay western», som Oscar-verten sa på utdelingen der Brokeback Mountain fikk flere priser. Uttrykket «gay western» fikk hele salen til å le, så paradoksal oppfattes denne sammenstillingen, kommenterer Johansen. 

Et slikt brudd med sjangerkonvensjonene får konsekvenser for vår oppfatning av historien.

– Vi er, de fleste av oss uten å være det bevisst, sterkt formet av Hollywoods regler for hvordan en historie skal fortelles. Disse reglene skaper visse forventninger. Ikke å få forventningene innfridd, gjør oss bevisste på disse, sier Johansen og utdyper:

– Westernsjangeren har hatt sterke «buddytradisjoner» med vekt på relasjoner mellom menn, og desto mer oppsiktsvekkende blir en slik film, hvor det seksuelle og følelsesmessig forholdet mellom de to mennene er så åpenbart. Det leker med sjangertradisjonene, og bryter tvert med dem. Det at man lar seg overraske av forventningsbrudd gjør en desto mer bevisst på at en i utgangspunktet hadde forventninger.

– Uttrykket «gay western» fikk hele salen til å le, så paradoksal oppfattes denne sammenstillingen.

Johansen legger til at dette gjelder for kjønn og seksualitet så vel som for film.

– Det er gjerne først når noen bryter med samfunnets og kulturens konvensjoner knyttet til kjønn og seksualitet at disse konvensjonene blir synlige for oss. Brokeback Mountain er sånn sett en queer film på flere måter, sier Johansen.

– Samtidig har den mange av de tradisjonelle kjennetegnene ved Hollywood-film, som gjør den nokså mainstream og tilgjengelig for mange, legger hun til.

60-tallets homowestern

Brokeback Mountain, hvor original den enn framsto da den kom i 2005, er faktisk ikke historiens første «gay western». Også i Johansens andre case, «Midnight Cowboy» - eller Asfaltcowboy» som den het på norsk – kobles westernestetikk og -maskulinitet til skeiv seksualitet. Hovedpersonen Joe er en bygdegutt fra Texas som reiser til New York for å tjene penger som mannlig prostituert. Lite aner han at cowboy-looken han antar vil tiltrekke rike kvinner i New York-konteksten får han til å ligne en «utspjåka homo» som kameraten Ratzo uttrykker det.


Jon Voigt og Dustin Hoffmann som henholdsvis Joe og Ratzo i «Midnight Cowboy». (Foto: fra filmen)

– Joe blir ikke framstilt som homoseksuell, men filmen tematiserer likevel kjønn, seksualitet og identitet på en i datidas målestokk svært eksplisitt måte, sier Johansen. Joe lar for eksempel en mann utføre oralsex på han mot penger, og filmen byr på flere karakterer som er mer eller mindre åpenbart homofile.

Midnight Cowboy vakte ikke overraskende oppmerksomhet da den var ny i 1969, året etter at Hollywood hadde opphevet The Motion Picture Production Code, retningslinjene som i over tre tiår forhindret eksplisitte skildringer av seksualitet og kriminalitet.

– Det er neppe noen tilfeldighet at filmen kom da den kom. Og selv om den er dristig etter sin tids målestokk, inneholder den også flere stereotype framstillinger av homofile, for eksempel som feminine skruller eller patetiske, mammadalte skaphomser, kommenterer medieviteren.

– Begge filmene leker med forventninger til seksualitet, til kjønn og til filmsjanger, og understreker hvor kompliserte disse kategoriene er. De viser hvor utilstrekkelige merkelappene vi har skapt oss er.

Johansen sammenligner «naturlige» kategorier som seksualitet og kjønn med kulturelle kategorier som filmsjanger, og hevder at de ikke er vesensforskjellige. Vi har selv skapt dem, og vi endrer spillereglene for dem med tiden.

Les også: Homoseksualitet som tragedie