Hallo – vi går jo bare i femte!

Hallo – vi går jo bare i femte!

Er det for å være sexy at tiåringer kler seg i hotpants og korte topper som viser magen? Nei, de vil bare være kule, mener sosialantropolog Mari Rysst.

– Tiåringer syns ting som tilhører voksenlivet er spennende, men samtidig ekkelt og frastøtende, sier sosialantropolog Mari Rysst. Hun disputerte nylig med avhandlingen I want to be me. I want to be kul.


VG 31. mars 2005

«Minister raser mot baby-bikini» kunne vi lese på forsida av VG i 2005. Laila Dåvøy, og mange med henne, fryktet at barndommen blir noe annet enn den har vært og bør være, dersom barn kles i plagg tidligere forbeholdt ungdom og voksne. Rysst ble nysgjerrig på hvordan dette opplevdes fra småjenters side og bestemte seg for å lete etter svar på to Oslo-skoler, en på vestkanten og en på østkanten.

Kul eller «vanlig»?

Jentene i Ryssts studie omtaler seg selv og hverandre som kule, sportslige eller «vanlige». Merkelappene soss og nerd eksisterer også.

– Kategoriene kan krysses, man kan være sportslig og kul, eller sportslig og «vanlig» for eksempel. Det er dessuten kontekstavhengig: Når du spiller fotball er du sportslig, på gata er du kul, og sammen med familien er du mer barnslig, i tråd med foreldres forventninger til en tiåring, forteller forskeren.


Å være kul er ikke alle tiåringer forunt. Men hva skal til? Mari Rysst har forsket på den mystiske populariteten. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Å være kul er ikke alle forunt, og det er andres mening som avgjør. For å bli sett på som kul skal man være jente på den «riktige» måten.

– Det vil si at man skal begynne å være interessert i klær og tenåringsidentitet, og ikke handle klærne i billigkjedenes barneavdeling. Man skal også være opptatt av musikk og tv-serier.

Balansegang

De populære jentene gjør mye av seg, og etter som tiden går, blir stadig flere av jentene interessert i ting som hører tenårene til. I fjerde/femteklasse så Rysst bare begynnelsen av denne overgangen. Jentene balanserte mellom å være for voksen og for barnslig. Det er fortsatt lov å drive med aktiviteter som forbindes med barndommen, som dukker og mor–far–barn-lek.

– Det er klare normer for hva som er for mye og for lite i forhold til å strekke seg etter de som er eldre, og hvis man bryter disse står man i fare for å bli satt på plass med erting, forteller Rysst. Hun møtte utsagn som «Hallo – vi går jo bare i femte!» når det var snakk om hvilke klær og hvor mye sminke som var greit å bruke. Jentene selv har altså plukket opp ideen om at visse ting ikke er passende i deres alder.

Tiåringer er fortsatt i stor grad underlagt foreldrenes – gjerne mødrenes – vilje når det gjelder hva man skal ha på seg, men mange jenter i den alderen går inn i forhandlinger om dette.

– Hva jentene kler seg i er resultat av deres egen mening, foreldrenes, påvirkning fra jevnaldrende og litt eldre jenter, og selvsagt hva som er tilgjengelig i butikkene, sier Rysst. Klær fra billigkjeder som H&M og Cubus er gjerne ikke lenger bra nok.

– Det er populært å handle i butikker som bare selger tenåringsklær, som JC og Carlings.

Den mystiske populariteten

Mari Rysst beskriver popularitet som noe mystisk det ikke er lett å identifisere for forskeren. Men at klær og andre materielle ting er en del av det er det ikke tvil om.

– Blant mine informanter hadde alle de populære jentene tilgang på de attraktive tingene. Men det er ikke gitt at man blir populær selv om man har disse tingene – det er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse, forklarer forskeren.

Å være flink i sport var også noe som ga popularitet blant Ryssts informanter.

– Men også i forhold til fritidsaktiviteter koster det å være kul; ikke alle har råd til å delta i det de har lyst til, og deltakelse er viktig for å bli populær, sier hun.

Klasse og etnisitet

Rysst valgte å gjøre feltarbeid i to Osloskoler med ulik sosial bakgrunn, for å se om hun kunne finne klasseforskjeller. Studier fra utlandet, spesielt fra Storbritannia, viser at det er klassemessige forskjeller på hvor «seksualisert» barndommen er.


Mari Rysst. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– I den britiske arbeiderklassen er det å spille på seksualitet mindre tabubelagt enn i middelklassen. Småjenter kan kle seg som popstjerner, og forskere har pekt på at det typisk kvinnelige her kan ses som frigjørende, sier Rysst. Hun fant imidlertid ikke at dette gjelder den norske virkeligheten.

– Det var kanskje en liten tendens til at jentene på Oslos østkant begynte å sminke seg litt tidligere enn på vestkanten, men dette var ikke klart nok til at det kan sies å være en forskjell. Middelklasseverdiene om hva som er en god barndom, at barn skal få være barn, står sterkt i Norge, og gjennomsyrer hele befolkningen, mener forskeren.

Derimot ser Rysst at koblingen mellom klær og kulhet påvirker populariteten til barn som følger helt andre kleskoder – det vil si barn av ikke-vestlig bakgrunn. Alle de mest populære jentene i studien hennes var etnisk norske, og forskeren mener at dette ikke var tilfeldig.

– Innvandrerjenter generelt kledde seg ikke i de «kuleste» klærne, og noen muslimske jenter kledde seg på tradisjonelt vis i shalwar kameez og hijab, forteller Rysst. Siden de riktige klærne er viktig i forhold til å oppnå kulhet og popularitet, vil det å ikke følge den norske moten være et hinder for å oppnå dette. Dessuten utstråler disse klærne en annerledeshet, i og med at kulturell bakgrunn gjøres veldig tydelig. Rysst fant at ordtaket «like barn leker best» i høy grad stemte for hennes informanter.

Forsvinner barndommen?

– Redselen for at barndommen skal forsvinne, har flere årsaker. For det første har vi i vår del av verden en idé om at små barn skal være annerledes enn voksne og eldre barn. De skal være frie, søte og uskyldige, og de skal skjermes fra voksne problemer, sier Rysst.

– Den andre delen er redselen for seksuelle overgrep. Man er redd både for at barna skal framstå som seksuelt attraktive i voksnes blikk, og for at de begynne å være seksuelle. Det siste viser seg blant annet i debatter om det er greit at barn i barnehagen får eksperimentere med nakenhet og seksuelle leker, sier forskeren, som mener at man her ser spor av gammel puritanisme i det norske samfunnet.

– Det har vært en vanlig oppfatning siden Freud at det er forskjell på barns og voksnes seksualitet. Blant annet fordi de mangler erfaring, forstår barn voksen seksualitet på en annen måte enn voksne selv gjør, påpeker Rysst.

– Hvis man erkjenner dette, vil man ikke ha tendensen til å tolke noe sexy inn i barnas påkledning, mener hun. Det er de voksnes blikk som tolker jentenes uttrykksform som sexy. Barna har ikke noe ønske om å være det, de vil bare være kule og følge moten. Rysst understreker allikevel at det her handler om gradvise overganger: Barns seksualitet er begynnelsen på det som kommer, og de opplever voksen seksualitet som både spennende og ekkel. Men for å tolke symbolikken i klær som seksuell, tror hun man må ha kroppslig erfaring med moden seksualitet.

 – Barndommen kan aldri forsvinne, så lenge det finnes barn finnes det en barndom. Men det kommer an på hva man mener barndom er. Hva skal barn delta i og hva skal man bekymre seg for? Innholdet i barndommen forandrer seg hele tiden, og hva som er viktig for hva et barn er, speiler samfunnsutviklingen, sier Rysst.