Fra patriark til pappa

Fra patriark til pappa

Hollywood tar et oppgjør med tradisjonell maskulinitet. Menn tvinges hjem og lærer seg å være fedre. Det var blant temaene på konferansen STING 2008 der akademikere og kunstnere møttes for å diskutere kjønn og estetikk.

 


Den overfladiske og bortskjemte ungkaren Will må lære seg omsorg når oustsideren Marcus og deprimerte Fiona kommer inn i livet hans.

Filmen «About a boy» (2002) med historien om Will og Marcus er ett av casene i Anne Gjelsviks studie av menns omsorg og det maskuline hjemmet. Gjelsvik forsker også på representasjoner av far og farskap i amerikanske filmer og holdt foredraget «Det maskuline hjemmet – nostalgi eller utopi?» på den nordiske konferansen STING 2008 – kjønn og estetikk i et flermedialt perspektiv. Anne Gjelsvik er førsteamanuensis ved Seksjon for film og bildemedier ved NTNU.

Fattig alenefar

Filmene Gjelsvik har studert bryter med tidligere framstillinger av den autoritære farsfiguren.

– I framstillingen av fedre i amerikansk film har det vært en bevegelse fra patriark til pappa, sa hun.

– Faren vi møter i filmene har evne til omsorg og omstilling. Det gamle idealet er at sønner skal lære av sine fedre. I filmene skjer det motsatte.

Mennene i filmene Gjelsvik har studert ønsker ikke å vende hjem, ofte er det noe de er tvunget til. I filmen «The pursuit of happyness» (2006) blir hovedpersonen fattig alenefar og i «Grace is gone» (2007) mister en ektemann sin kone i Irankrigen. I «Rails and ties» kjører en konduktør på en kvinne, og blir nødt til å ta seg av sønnen hennes.

Lærer å bli fedre

Farsrollen framstilles som noe som må læres.

– En påstand i filmene er: Menn må lære hvordan de skal være fedre. Kvinner vet intuitivt hvordan de skal være mødre, sa Gjelsvik.

I filmene går hovedpersonene inn i et feminint rom, som ikke er deres.

– De skaper «a place called home», sa Gjelsvik.


Will Smith som alenefaren Chris i The Pursuit of Happyness.

Ofte er ikke rommene til de mannlige hovedpersonene slik som vi definerer et hjem, mener filmviteren.

– I «About Schmidt» (2002) dør konen til hovedpersonen. «Hvem skal passe på meg nå?» spør han.

Mennene i de rotete husene er i situasjoner hvor de ikke mestrer livene sine, for eksempel ved at de ikke greier å forsørge seg selv, sa hun.

Menn skaper hjem

I «About a boy» er derimot hovedpersonen Will Freeman rik. Han trenger ikke jobbe fordi han lever på inntektene fra en julesang, som bestefaren har spilt inn. Will ønsker å date alenemødre, og melder seg inn i støttegruppen Singel Parents Alone Together. Han arrangerer en date med alenemoren Suzy. Sønnen til Suzys venninne, kronisk deprimerte og eksentriske Fiona, tilbringer dagen sammen med dem. Det blir starten på et vennskap mellom gutten Marcus og Will.

– Her kommer barnet inn i det maskuline hjemmet, sa Gjelsvik.

Flatene i Freemans hus er i utgangspunktet rene og sterile. Filmen er et av flere eksempler hvor hjemmet blir varmere og mer rotete når barnet kommer inn i det.

– Hjemmet er ikke bare noe som er eller har vært. Det er noe som skapes, sa filmviteren.

Melodramatisk stengsel


Anne Gjelsvik (foto: Ida Gudjonsson)

Vi ser på hjemmet i tre ulike nivåer, hevdet Gjelsvik. Hjemmet er både huset, noe som er flyttbart og noe abstrakt, absolutt og mytisk. I den vestlige kultur er som regel ikke hjemmet et sted du skal til, men et sted du reiser fra. Eventyrene starter med at en person, som regel en mannlig helt, forlater hjemmet. Når han vender hjem, slutter eventyret.

Hjemmet representerer ulike ting i ulike sjangre i amerikansk film.

– Hjemmet som rom kan også være et sted for det negative, sa Gjelsvik.

– I melodramaet er det for eksempel et stengsel for kvinnen. Hjemmet er både trygt og fremmed.

Personlig bekjennende

På konferansen møttes blant annet filmvitere, performancekunstnere og arkitekter for å diskutere kjønn og estetikk. Fordragene ble sparket i gang av kunstneriske innslag. 

– Noe som har ligget meg nært til hjerte er at vi likestiller det akademiske og det kunstneriske. Det kunstneriske er innspill i seg selv, sa Wencke Mühleisen, ansvarlig for konferansen og faglig leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

– De to feltene er gjensidig inspirerende, og det er ulike former for kunnskap. Å kun fokusere på eget fag kan virke begrensende. Akademia og kunst er basert på ulike sanser og tilnærmingsmåter. Innslagene går fra det personlig bekjennende til det teoretiske uten at de to virker stigmatiserende, ekskluderende eller avstøtende på hverandre, la hun til.

Fire hus, fire kvinner

Også professor i arkitektur Beate Hølmebakk problematiserte hjemmet i sitt foredrag. Hun er ansatt ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

– Det er en kulturforskjell mellom oss som holder foredrag i dag, sa hun.

– Jeg er praktiker. Jeg tegner hus. Blant annet driver jeg med fiksjonær arkitektur, prosjekter som tar utgangspunkt i en litterær tekst. Drivkraften er å finne en egen stemme, fortalte Hølmebakk.

Hun har tegnet fire hus til fire kvinner i ulike deler av livet. Det første huset tilhører en ung kvinne, og er inspirert av Veslemøy i Haugtussa. I midten av huset er det et utendørs rom, som er formet som et kors. Hølmebakk forklarer:

– En kan gå ut fra soverommet og inn i det åpne rommet. Det er en sammenbinding mellom sengen og månen.

Beskyttende hjem

Det andre huset er laget for en mor og et barn, og tar utgangspunkt i fru Alving i Ibsens «Gjengangere».

– Stuen er det eneste formelle rommet i huset. Det er en dør fra barnerommet og ut slik at barnet kan bevege seg uten å kontrolleres. Huset er løftet opp av bakken på påler. Når en vil beskytte noe, løfter en det opp, forklarte Hølmebakk.

Ragnhild i Olav Duuns romantrilogi giftet seg inn i en familie hvor svigerfaren var hustyrann, og det er henne det tredje huset er inspirert av. Det er en husmors hjem. Hølmebakk beskriver:

– Husmorens tilværelse består i at hun blir hjemme. Det de andre bringer med seg blir hennes kanal ut. Soverommet i huset har glassvegger ut.

Hus nummer fire er enkens hus. Hølmebakk har tatt utgangspunkt i Don DeLillos bok «The Body Artist» hvor en ektemann tar livet sitt.

– Enken må finne en grunn til å leve, og til å utføre de dagligdagse gjøremålene som å spise og sove. Huset har ingen vegger. Rommene skapes av møblene som knyttes til livsutfoldelse, som seng og do, sa arkitekten.

Antifeministisk bitterfitte

På programmet sto også Lillian Munk Røsings foredrag «Kjønnet og vreden». Hun er lektor ved Institutt for kunst og kulturvitenskap ved Københavns Universitet. I sitt innlegg diskuterte hun bøker som er skrevet med vreden som drivkraft, blant annet Maria Svelands «Bitterfitte». Den handler om den 30-årige journalisten Sara, som nettopp har blitt mor. Hun er bitter på begrensningene et patriarkalsk arbeidsliv legger på hennes ambisjoner.

– «Bitterfitte» er antifeministisk, hevdet Røsing.

– Den har patriarkalske strukturer til grunn. Boka slutter med Saras fokus på at hun er elsket, på mannen som elsker kvinnen. I stedet for å være en kvinne som elsker reduseres hun til en som blir elsket, sa Røsing.

Hun mener imidlertid at boka på en utmerket måte skildrer paradoks kvinner møter når de får barn.

– Samtidig som en skal bli voksen, blir det en tilbakevending til det infantile. Aldri før har en følt seg så ensom, avmektig, men lykkelig. Denne delen av boka anerkjenner jeg, sa hun.