Nykolonial rasisme rammer Europas svarte menn

Nykolonial rasisme rammer Europas svarte menn

Svarte menn i Europa opplever mer rasisme fordi svart maskulinitet oppfattes som en trussel mot hvite menns hegemoni, sier antropologen Uli Linke, som gjestet Bergen denne måneden.

Uli Linke. (Foto: Kristin Engh Førde)

En junikveld i 2000 ble 39 år gamle Alberto Adriano, opprinnelig fra Mozambique, sparket og slått i hjel av tre unge nynazister i en park i Dessau, Tyskland. Han etterlot seg kone og tre barn.

 Det brutale angrepet på Adriano føyde seg inn i en lang rekke av rasistisk motiverte, voldelige angrep på ikke-hvite menn i Tyskland.

- Ikke-hvite personer er omvandrende målskiver for tysk rasisme. 20.000 tilfeller av rasistisk kriminalitet ble rapportert i fjor. 60-80 tilfeller har endt i drap i løpet av de siste årene. Disse tallene er i økning og har vært det siden slutten av 1990-tallet. Og det er først og fremst menn som er utsatt. De rammes fordi de er svarte og fordi de er menn.

Det sier Uli Linke fra Rochester University of Technology i USA. Antropologen, som har opprinnelse fra Tyskland, var en av hovedinnlederne på Den 14. nordiske migrasjonsforskerkonferansen, som ble arrangert 14.-16. november av IMER/UiB med støtte fra Forskningsrådets IMER-program (Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner), Universitetet i Bergen og Nordisk Ministerråd.   

Nykolonial rasisme

Hvorfor ser rasismen ut til å øke? Hvorfor føler ikke-hvite menn seg så eksludert og marginalisert at de gjør opprør, slik opptøyene i Paris’ forsteder i 2005 er eksempel på? Slike spørsmål har Linke forsøkt å finne svar på i europeiske kulturuttrykk. I løpet av halvannet år har hun gjennomgått store mengder av historiske og samtidige billedlige og tekstlige framstillinger av “svarthet” og svart maskulinitet i medier, reklamer og internett, foruten bøker og andre historiske kilder.

- Det som har overrasket meg mest er hvor tydelige likhetene er mellom 1800- og 1900-tallets koloniale bilder og dagens framstillinger. De samme stereotypiene regjerer: Svarte menn forstås gjennomgående som mer primitive, voldelige og kriminelle enn hvite. Ikke minst framstilles de som hyperseksuelle, med store peniser og et umettelig begjær etter hvite kvinner, og følgelig potensielle voldtektsmenn, sier Linke.

Ekskluderes fra det tyske

Hun finner også mange eksempler på en motsatt tendens, det hun kaller infantilisering. Svarte framstilles som barnlige, aseksuelle og enkle i forhold til hvite. 

- Kolonitidas “boy” (en svart mannlig tjener) er fortsatt å finne, både i produktlogoer og reklamebilder. Denne varianten er mindre truende enn den primitive voldsmannen i andre framstillinger. Men han er uskikket som fullverdig borger og kan ikke inkluderes i det tyske, hevder Linke, som mener “svart” og “tysk” langt på vei framstilles som gjensidig utelukkende kategorier i hennes materiale.

- Selv i medierapporteringene fra voldelige angrep på svarte, omtales ofrene gjerne som “afrikaner” eller “innvandrer”. Aldri som tysker, i høyden er han “bærer av tysk pass”.

Truende maskulinitet

- Hvordan vil du forklare at svarte menn har fått denne marginale og ekskluderte posisjonen?

- Det handler som alltid om makt. Ideologien som produseres beskytter og opprettholder hvitt hegemoni og er ment å legitimere en politikk som ekskluderer og marginaliserer svarte, sier Linke.

- Men hvorfor tror du svarte menn rammes hardere av rasismen enn svarte kvinner? 

- Delvis kan det være at hvite, tyske menn føler seg truet av svart maskulinitet. Svarte kvinner har dessuten fått tildelt en annen marginal posisjon, som ofre - for svarte menn. Svarte kvinner framstilles som langt mindre truende enn svarte menn. Samtidig kan vi jo ikke være sikre på at det ikke forekommer mer rasistisk vold mot kvinner enn det som rapporteres, sier Linke.

Kjønn og nykolonialisme

Koblingen mellom kjønn og nykolonialisme gikk igjen i panelinnleggene på konferansens andre dag, som hadde overskriften “Gender and mobility”. I sitt innlegg diskuterte den norske sosiologen Anja Bredal hvordan man både akademisk og politisk skal forholde seg til vold i minoritetsfamilier - som et spesielt fenomen, eller som all annen familievold?

- Hvordan skal man snakke om at vold er vanligere i noen samfunn enn andre og at noen former for vold er knyttet til kultur, uten å gjøre svarte menn til “paradigmatiske konebankere” og trivialisere og normalisere hvite menns vold, spurte Bredal. Hun mener et viktig skritt vil være å operere med felles begreper for og politiske handlingsplaner mot all vold mot kvinner, framfor å skille ut vold som primært forekommer i minoritetsfamilier som noe spesielt, i motsetning til den “vanlige, norske volden”.

- Hvorfor er ikke tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring inkludert i handlingsplanen mot vold mot kvinner? Dersom vi får definert slike former for vold innenfor rammene av det vi forstår som vold mot kvinner, vil det bli mindre “farlig” å snakke om hvordan volden også kan være kulturspesifikk, hevdet Bredal.

Moralsk panikk

Laura Agustín fra London Metropolitan University gikk til angrep på det hun oppfatter som en moralsk panikk over transnasjonal prostitusjon i Europa.

- Den overdrevne bekymringen over trafficking minner om frykten for terrorisme, hevdet hun.

- I moderne europeisk kultur har det forpliktende, heterofile seksuelle forholdet, helst sprunget ut av en forelskelse, blitt definert som bedre enn all annen sex. Kommersiell sex befinner seg i den andre enden av rangstigen. Med hvilken rett tvinger man dette verdisynet på andre, uten noen form for moralsk fleksibilitet, spurte Agustín.

- Hvis man skal tillate mangfold, må man akseptere at sexarbeid er et alternativ for noen. Ikke å tillate dette mangfoldet, er også en form for nykolonialisme, hevdet hun.