- Pappa er løsningen

- Pappa er løsningen

– De gamle tiltakene kan ikke bringe oss i mål. Nøkkelen til økonomisk likestilling ligger nå hos fedrene, sier økonomen Hilde Bojer. På kvinnedagen oppsummerer hun status quo for den økonomiske kvinnefrigjøringen.
– For å få menn til også å tilpasse sin yrkesaktivitet til barna, blir man nødt å skape et arbeidsliv som gjør det enklere å være foreldre, sier Hilde Bojer.

 


Hilde Bojer er førsteamanuensis ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. (Foto: Kristin Engh Førde)

Kvinners deltidsarbeid trekkes ofte fram som en hindring for økonomisk likestilling mellom kjønnene. Men uten deltidsarbeid kunne den økonomiske kvinnefrigjøringen i Norge ha blitt forbeholdt eliten.

Det hevder Hilde Bojer, førsteamanuensis i økonomi ved Universitetet i Oslo. På kvinnedagen 8. mars innleder hun på seminaret “Kvinner og penger”, som holdes av Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK).

“Det er en påfallende lav grad av rettferdighet mellom kjønnene når det gjelder pengestrømmen i samfunnet”. Forskeren Tove Stang Dahl gjorde seg denne observasjonen i 1982. Hvordan står det til i dag, 25 år etter, spør SKK på kvinnedagsseminaret. Til å svare på spørsmålet har de foruten Bojer hentet inn antropolog Jorun Solheim, og økonomene Erling Barth, Elisabet Ljungren og Charlotte Koren.

Formidabel forbedring

“Norske kvinner og menn: Hva tjener de og hva eier de?” er tittelen på Bojers innlegg. Der vil hun slå fast at vi har sett en formidabel forbedring av kvinners egne inntekter fra 1970 fram til i dag.

– Man må si at det har skjedd store ting på dette området, uten at det betyr at vi skal erklære oss fornøyde, sier Bojer og peker på noen tall som illustrerer hvor dramatisk utviklingen har vært:

I 1970 tjente kvinner 27 prosent av det menn gjorde. 25 år senere var tallet 60 prosent. I 1970 hadde mer enn halvparten av alle norske kvinner en inntekt som var lavere enn minstepensjon. Av disse hadde mange null inntekt. I dag tjener 88 prosent av alle norske kvinner over 17 år tilsvarende minstepensjon eller mer. For menn er tallet 91 prosent.

 

Ikke bare for eliten

Mens den økonomiske kvinnefrigjøringen i mange land i Europa i stor grad har vært forbeholdt eliten, har bredde vært stikkord for utviklingen i de nordiske landene.

– Her i Norge marsjerte kvinnene en masse ut i arbeidslivet, og den store bredde av kvinner har fått større økonomisk selvstendighet. At kvinnefrigjøringen først og fremst er et eliteprosjekt, slik det ofte blir hevdet, stemmer altså ikke her til lands, sier Bojer og legger til:

– Faktisk har den økonomiske ulikheten mellom kvinner minket siden 1970-tallet. I samme periode har ulikheten mellom menn økt. Kvinnefrigjøringen har dermed virket utjevnende, ikke bare mellom menn og kvinner, men også kvinner imellom, forklarer Bojer.

Hun har nylig levert manus til boka Advances in income inequality and concentration measures, som tar for seg teoretiske og praktiske sider ved analyse av økonomisk ulikhet. Boka er redigert av Gianni Betti og Achille Lemmi og utkommer på forlaget Routledge, trolig i løpet av neste år.

Gir økonomisk selvstendighet

Forskjellene mellom Norden og resten av Europa henger tett sammen med adgangen til deltidsarbeid. I andre europeiske land er mønsteret i større grad at kvinner enten jobber fulltid eller ikke har lønnet arbeid i det hele tatt, ifølge Bojer. Yrkesaktivitet har dessuten nær sammenheng med utdanningsnivå.

– Jo lavere utdanning kvinnene har, desto mindre sannsynlig er det at de er yrkesaktive. Og i forhold til Norden er det få såkalte kvinneyrker og arbeidsplasser, sier hun.

For ved siden av deltidsarbeidet, er framveksten av typiske kvinnejobber et kjennetegn på den norske utviklingen. Utbygging av offentlig sektor har sikret mange kvinner betalt arbeid og egen inntekt. Baksida av medaljen er ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder.

– Dette blir av og til kalt det norske likestillingsparadokset. Men etter mitt skjønn har vi ikke noe paradoks. Kvinner med høy utdanning har omtrent samme yrkesdeltaking som i Europa ellers. Det er det brede lag av kvinner uten høyere utdanning som er mer yrkesaktive hos oss enn i andre land.

Deltid var nødvendig

Men, paradoks eller ikke, kvinners deltidsarbeid og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er viktige årsaker til at økonomisk likestilling fremdeles ikke er oppnådd. Mens kvinners inntekter sammenlignet med menns altså økte i superfart fra 1970 og fram til midten av 90-tallet, har utviklingen mer eller mindre stagnert etter det. Kvinner tjener fremdeles bare rundt 60 prosent av det menn gjør.

Mange mener at en reduksjon i deltidsarbeidet er veien å gå for å minske dette inntektsgapet mellom kvinner og menn. Bojer er opptatt at vi ikke må la det beste bli det godes fiende:

– Bare 15 prosent av deltidsarbeidende kvinner er registrert som undersysselsatte. Det tyder på at mange opplever deltidsarbeid som nødvendig og ønskelig.

Bojer er ikke i tvil om at ønsket om deltid henger sammen med at kvinner som oftest er hovedansvarlig for barneomsorg.

– Mye annet husarbeid er rasjonalisert bort. Men barna lar seg ikke rasjonalisere bort. Barnehage er kjekt, men ungene trenger tilsyn og omsorg utover det den profesjonelle barneomsorgen kan tilby. Og barn må et samfunn ha, slår Bojer fast. Hun mener det å tilpasse arbeidstida til barna er en bedre løsning enn alternativene:

– I Italia og andre europeiske land har man løst motsetningen mellom kvinners yrkesaktivitet og barneomsorg med nærmest å avskaffe barna. Fallet i fødselstallene er katastrofalt i disse landene, i motsetning til hos oss. I USA er den typiske løsningen å ansette en barnepike. Problemet med det alternativet er at det nødvendigvis må øke ulikheten mellom kvinner: Å ansette en barnepike er bare rasjonelt så lenge barnepiken tjener mindre enn mor, understreker Bojer.

– I et feministisk perspektiv er dermed en profesjonalisering av barneomsorgen utover barnehagene problematisk.

Må dele likt

Men det finnes en tredje vei, ifølge Bojer, og den mener hun vil føre den økonomiske likestillingen i havn: At mor og far deler likt på barneomsorgen.

– For å få menn til også å tilpasse sin yrkesaktivitet til barna, blir man nødt å skape et arbeidsliv som gjør det enklere å være foreldre, sier Bojer og oppsummerer:

– Vi har kommet så langt som kan komme med de gamle tiltakene. Det er tid for nye grep. Hva med seks timers arbeidsdag?