Mangfoldig rolleunivers i krimlitteraturen

Mangfoldig rolleunivers i krimlitteraturen

Har krimforfatteres kjønn betydning for romanens språk, tematikk og kjønnsrepresentasjon? Kaja Hultgren har nettopp levert masteroppgave i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, med tittelen En etterforskning av kjønn i fire norske kriminalromaner fra 2000-tallet.

Kaja Hultgren. (foto:Gøril Sæther)

De fire kriminalromanene Kaja Hultgren har “etterforsket” er Unni Lindell: Sørgekåpen (2001), Gunnar Staalesen: Ansikt til ansikt (2004), Tor-Edvin Dahl: Skyldig til døden (2001) og Kjersti Scheen Den syvende synd (2001).

– Innen kriminalsjangeren har fremstillingen av kjønn tradisjonelt sett vært stereotyp. I den amerikanske krimtradisjonen innebærer dette en “hardboiled”, mannlig privatdetektiv, som arbeider alene, har problemer med å innordne seg og er en utpreget macho-type. Kvinnene i denne tradisjonen er ofte enten femme fatale-figurer eller støttende og dydige kvinnefigurer. Den hardkokte amerikanske krimmen har hatt stor innflytelse på privatdetektiv-tradisjonen, forteller Kaja Hultgren.

Utfordrer og bekrefter

Kjersti Scheen: Den syvende synd (2001)

Utover på 1980- og 90-tallet begynte det imidlertid å skje noe med skildringen av kjønn i kriminallitteraturen. – Det ble flere kvinnelige krimforfattere og med dette kom også en endring i kjønnsfremstillingen. I Norge var Kim Småge tidlig ute med sin politikvinne Anne-Kin Halvorsen, og Kjersti Scheen utfordret den kjønnsstereotype privatdetektiv-tradisjonen ved å sette en kvinnelig karakter i den hardkokte detektivrollen. Hennes heltinne, Margaret Moss, får mye juling og det henvises ofte til alkohol, påpeker Hultgren.

I romanene hun har undersøkt, er det ikke så store forskjeller mellom kvinnelige og mannlige forfattere når de utarbeider plottet. Men de to kvinnelige forfatterne har ikke med femme fatale-karakteren, mens denne kvinnerollen er med i de to mannlige forfatternes persongallerier. – Den fatale kvinnen er en klassisk litterær skikkelse, hun er erotisk og har en farlig og noen ganger dødelig tiltrekningskraft på den mannlige hovedrollenfiguren, sier Hultgren.

“På kort tid ødela hun mer enn noe annet menneske jeg noen gang har møtt”, heter det for eksempel i Gunnar Staalesens skildring av den vakre kunststudenten Hildegunn, som snurrer de fleste menn rundt lillefingeren.

Unni Lindell: Sørgekåpen (2001)

Unni Lindell skildrer på sin side kriminell erotikk på en mer subtil måte:
– Jeg synes Unni Lindell er god til å beskrive den mannlige etterforskerens blikk. Når Cato Isaksen ser det kvinnelige mordofferet, er det en skildring som framkaller hans egne erotiske minner. Den vakre kvinnens død får en estetisk og nesten erotisk klangbunn gjennom den mannlige observatøren, mener Kaja Hultgren.

Fra macho-helt til klovnemann

Staalesens Varg Veum er tydelig inspirert av den amerikanske detektivtradisjonen. Han er, som navnet kan antyde, en ensom ulv som jakter på forbryterne og som er utpreget mandig. Samtidig er han tilpasset det norske samfunnet og tiden han er skapt i.

Tor-Edvin Dahl: Skyldig til døden (2001)

Staalesen og Dahl er forskjellige i sin skildring av sine krimhelter. Hultgren trekker fram Tor Edvin Dahls kvinnelige karakter som en bemerkelsesverdig utradisjonell krimhelt. Pernille er prest “av den frigjorte typen”, hun er skilt fra sin bifile ektemann, og hennes hjelper og beste venn, Roger, er transvestitt. Selv blir hun fremstilt som dydig og god.

– Er det ikke rom for at helt alminnelige menn og kvinner kan være etterforskere?
– Dahls heltinne er kanskje litt for utradisjonell til å være en helt troverdig kvinnekarakter. Mens privatdetektiven som Staalesen beskriver, må leses som en parodisk mannsfigur i forlengelsen av den amerikanske hardkokte “private eye”- tradisjonen. Scheens skildring av Margaret Moss her også tilsiktede overdrivelser, mener Hultgren.

En helt annen type framstilling av kjønn stammer fra den andre engelskspråklige tradisjonen, nemlig den engelske gentlemansdetektiven. Denne detektivrollen kjennetegnes ikke av en sterk kjønnslig karakter og har ikke seksuelt begjær. Verken Hercule Poirot, Miss Marple eller Sherlock Holmes har kjærlighetsforhold.

– En figur som Hercule Poirot er en merkelig framtoning. Han kan sees som en androgyn figur eller en klovneaktig mann, sier Hultgren.

Krim og karriere

– Er både karriere og familie vanskelig å realisere for den kvinnelige krimhelten?
– Ja, den kvinnelige hardkokte detektiven er enslig, har liten eller ingen familie, hun er uavhengig og har kanskje et alkoholproblem. Hun har elskere, men knytter seg ikke følelsesmessig til disse mennene. Hun har egenskaper som tradisjonelt sett tilhører en mannlig karakter. Den kvinnelige politietterforskeren er også enslig. Men vi ser at også Lindells Cato Isaksen har forpliktelser som ektemann og far, noe det gjøres et poeng av i bøkene. 

Hultgren forteller at den nordiske krimtradisjonen står i en mellomposisjon i forhold til den hardkokte amerikanske krimmen og den analytiske engelske. Noen ganger snakkes det om den nordiske tradisjonen som sosialdemokratisk krim. Maj Sjöwall og Per Wahlöö skrev politiromaner og mente at sjangeren egnet seg som samfunnskritisk talerør for venstresiden. En forfatter som Liza Marklund skriver også samfunnskritisk krim og tilhører det den danske litteraturforskeren Bo Tao Michaëlis kaller “gynokrim” – det er krim som setter fokus på feministiske problemstillinger.

– Liza Marklund problematiserer kjønn i et sosialt og kulturelt perspektiv. Hennes heltinne Annika Bengtzon gifter seg og får barn, og dette kommer i konflikt med hennes rolle som krimheltinne. Hovedkarakteren i gynokrimmen kjemper seg til en posisjon i et ofte mannsdominert yrke. Og hun er ikke nødvendigvis veletablert i sin kjønnsrolle. Det nye hos Marklund er at den kvinnelige hovedkarakteren også møter konflikten mellom å være yrkeskvinne og ha familie.

Formeldiktningen består

Gunnar Staalesen: Ansikt til ansikt (2004)

Krim er såkalt “formeldiktning” etter det dramaturgiske mønsteret; forbrytelse, påfølgende etterforskning og en oppklaring til slutt. Og selv om krimsjangeren tar opp i seg aktuell tematikk som kjønnsroller, sosiale skjevheter og narkotikahandel – til erstatning for kløktige utført mord på et engelsk, avsidesliggende gods – så består formeldiktningen.

– Det har skjedd en fornyelse av krimsjangeren. Hvis vi for eksempel ser på den eldre engelske krimtradisjonen foregår handlingen ofte i lukkede miljøer fra den øvre middelklassen. Det er deduksjon framfor handling – etterforskerens resonnementer og avsløringen av forbrytelsen er viktigere enn selve handlingsdramatikken og ytre action. Nå ser vi at krimsjangeren i større grad tar opp i seg reelle problemstillinger i samfunnet – ikke nødvendigvis veldig mystiske mord, men forhold som kunne vært hentet fra en virkelig historie om politietterforskning.

Anmeldt

Kaja Hultgren har også undersøkt bokanmeldelser av de fire romanene hun har gått nærmere etter i sømmene.

- Hvordan leser en kvinnelig bokanmelder krim til forskjell fra en mannlig?
- Med utgangspunkt i anmeldelsene jeg har lest, virker det som den kvinnelige anmelderen er opptatt av personskildringer og konstellasjoner. Mens den mannlige bokanmelderen konsentrerer seg om språk og oppbygning av plott – de mer spesifikke sjangertrekkene. Det ser ut til at utvidelsen av sjangeren virker mer forstyrrende på de mannlige anmeldernes vurdering av plottoppbygging, mens dette ikke er tilfelle for de kvinnelige anmelderne. Kvinnene ser tvert i mot ut til å være åpen for sjangerutvidelse.