Når anoreksi blir løsningen

Når anoreksi blir løsningen

Når alt føles ustabilt, blir det å kontrollere egen kropp og matinntak en måte å ta styring på. Hvis man lar være å spise, er det i alle fall en ting man kontrollerer. Dessuten blir man slank. Og slank er jo lik lykkelig. Karen Klovning og Siri Hoftun har intervjuet åtte unge jenter som har hatt anoreksi.
Mer om Kropp

Spiseforstyrrelser er den vanligste psykiatriske lidelsen blant kvinner i den vestlige del av verden. Men i psykologien vet man for lite om anoreksi, mener Karen Klovning og Siri Hoftun. Derfor valgte de anoreksi som tema i sin felles hovedoppgave levert på profesjonstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen.

I oppgaven har de dybdeintervjuet åtte jenter fra 19-26 år som har hatt anoreksi - om deres opplevelse av sykdommen og hvordan de utviklet sin lidelse. De åtte jentene kommer fra hele landet og alle utviklet anoreksi i tenårene. Dersom man tar utgangspunkt i diagnostiske kriterier, er de ikke lenger syke.


Siri Hoftun (t.v.) og Karen Klovning (t.h.) (foto:Beret Bråten)

– Likevel følte de seg fortsatt preget av lidelsen, og hadde vanskelig for å definere hva som menes med å være frisk fra anoreksi, forteller Klovning og Hoftun.

De unge jentene ble rekruttert til prosjektet gjennom oppslag og henvendelser rettet mot studenter ved universitetet i Bergen.

På jakt etter mening

– Sett utenfra fortoner anoreksi seg som nokså irrasjonelt. Samtidig har kvinnene vi intervjuet mye styrke og vilje, og vi mener at å lytte til deres historier og forstå hvilke mening de legger i lidelsen, er viktig for å kunne behandle og hjelpe dem, understreker Karen Klovning. 

– I stedet for å se anoreksi som noe jentene passivt rammes av, var utgangspunktet vårt å betrakte jentene som handlende aktører, og undersøke hvordan de har utviklet sin lidelse.

Det er en allmenn oppfatning, også innen psykologien, at anoreksi har kulturelle forklaringer.

Dette er forståelser Hoftun og Klovning ønsker å utdype. 

– For man sier ikke så mye om hvilke sammenhenger det er mellom kultur og anoreksi. Eller man nøyer seg med å vise til reklame, film og plakater med syltynne modeller. Det er imidlertid ikke snakk om en direkte sammenheng mellom motebildene og jentene som utvikler en spiseforstyrrelse, påpeker Hoftun. 

– Kultur er ikke noe som bare rammer individet utenfra. Det er også noe subjektet, det enkelte individet, fortolker og handler innenfor. Og det er ikke uten videre klart hva tynnhet betyr for en anorektiker, eller hvordan det dominerende idealet om tynnhet blir del av kvinnens erfaringer, av deres meningsdannelse og forståelse.

En måte å håndtere det uhåndterbare

– De som har anoreksi bruker kroppen på en ekstrem måte, for å vise fram eller håndtere noe. Alle jentene vi intervjuet hadde forut for eller samtidig med at de utviklet anoreksi opplevd vansker de ikke visste hvordan de skulle håndtere, forteller Klovning.

Vanskene var knyttet til sentrale livstema hos jentene, og skapte det Klovning og Hoftun kaller dilemmaer. Dilemmaene kommer til syne i jentenes historier. Det handler blant annet om mangel på stabilitet, samtidig som det forventes at jentene skal mestre det ustabile. Og om manglende følelse av å høre til: skal man være som andre eller som seg selv? Det handler om mangel på ubetinget kjærlighet og strev med å skape stabil identitet i en ustabil tilværelse.

Hoftun og Klovning er overrasket over hvor like mange av jentenes historier er. De forteller om utstabile familieforhold: flytting, skilsmisser, konflikter med foreldre og foreldre med psykiske problemer. Flere forteller om mange oppgaver og ansvar hjemme, og perioder der de nærmest var foreldre for sine foreldre.

Slik “Celin” gjør: “Pappa har vært mye lei seg, og jeg føler at jeg nesten påtar meg en foreldrerolle. Hele tiden i forhold til mamma, og av og til i forhold til pappa. Det er ganske tungt egentlig”.

– Det synes som om jentene har fokusert på å prestere og mestre for å avhjelpe de ustabile hjemmeforholdene, sier Hoftun.

Klovning følger opp: 

– Omgivelsene er vanskelige å kontrollere. Anoreksi blir et “valg” og en løsning. Det å kontrollere matinntak og bli tynn er en måte å kontrollere og mestre. Om alt annet synes kaotisk, har de i alle fall kontroll over dette.

Slik “Hanne” forteller: “Jeg visste ikke helt hva som foregikk hjemme, og det var så mye som skjedde at jeg følte at jeg måtte ha kontroll på noe på en måte”.

Og jentenes strev er rettet mot å tilfredsstille andre. 

– De mangler den utbetingete kjærligheten: troen på at de har en verdi i kraft av seg selv. Støtten og forsikringen fra omgivelsene på at de har verdi som mennesker uteblir eller er ikke tydelig nok. Dermed må de prestere og bevise for å bli elsket. De opplever at de ikke har fått oppmerksomhet for hva de er, men for sine prestasjoner, sier Klovning.

Flere forteller også om manglende sosial tilhørighet i en bestemt vennegjeng. De strever med å finne ut hvor de hører til og hvem de er. “Celin” mener hun var “en fortapt sau i en stor skog”. Mens “Anne” lette etter noe som kunne fortelle henne hvem hun var.

Tynn er lykkelig , tjukk er umoralsk

Klovning og Hoftun mener vår vestlige senmoderne kultur bidrar til at akkurat anoreksi blir “valgt” som løsning. 

– Jentene har modeller for slankeatferd. Budskapet i aviser, blader og reklame er at det å bli slank kan gjøre livet bedre og enklere. I tillegg har de kanskje foreldre som slanker seg, og som har bidratt til oppmerksomhet om vekt. Dette behøver ikke være et bevisst press om slanking, men at foreldrene er opptatt av hva de spiser, uten at de reflekterer over hvordan denne oppmerksomheten virker på en tenåringsdatter, sier Hoftun.

For enkelte av de unge kvinnene har andre personers kommentarer bidratt til at de begynte å slanke seg. 

– Dette kan være et klaps på baken ledsaget av en kommentar. Det kan være at noen påpeker at “du er blitt så fin og tynn”, eller andre i og for seg uskyldige ting. Men det fører til at tenåringsjentene blir oppmerksomme på kroppen sin på en annen måte enn før, og at de begynner å tenke negativt om den.

– Men når oppmerksomheten rundt slanking er så stor er jo dette et press de aller fleste av oss lever med. Hva er det med akkurat disse kvinnene som gjør at de blir syke? 

– Dels handler det om personlighetstrekk som for eksempel perfeksjonisme, sier Hoftun. 

– For disse kvinnene handler det ikke bare om å bli slank, slik idealene om skjønnhet sier at man skal være. Det handler også om å at tynn er lik kontroll og lykke. Ordet tjukk er negativt ladet, av det følger at man er lat, ja, nesten umoralsk. Altså noe man ikke vil assosieres med, utdyper Klovning

Den sosiale aksepten og rosen som følger med å bli tynnere er viktig. Slik “Frida” uttrykker: “Det fungerte jo”.

– Selv om det er negativ oppmerksomhet forbundet med å ha blitt alt for tynn, oppleves det samtidig godt å være slik. For da er de i alle fall ikke for tjukke, sier Klovning. 

– For i valget mellom anoreksi og fedme, velger de definitivt det første.

Et valg som tar vekk det vonde

– Men er anoreksi virkelig noe de unge jentene velger? 

– Noen av kvinnene beskriver anoreksien som valgt, forteller Klovning.

For eksempel hun som snakker om anoreksien som en måte å få oppmerksomhet. Eller hun som forteller om “den lille anoreksien”, og som er svært bevisst på at hun ikke vil bli ordentlig syk, men beholde den kontrollen hun setter så høyt. 

– Andre igjen starter å slanke seg, men mister kontrollen. Å bli stadig tynnere blir en slags beruselse, og de mister kontrollen over kontrollen, sier Klovning.

Da er de kommet til et stadium der hele tilværelsen handler om slanking og mat.

– Det blir som de oppholder seg i en boble. Alt det vanskelige; venner, foreldre, manglende anerkjennelse, er ikke er viktig og dermed heller ikke vondt lenger. Sulten er alt de kjenner, forteller Hoftun.

Og når de så skal foresøke å begynne å spise igjen, strømmer alt det som var fortrengt opp til overflaten. 

– Derfor er anoreksi veldig vanskelig å behandle, og derfor er det så viktig å søke bak faktorer som symptomer, kriterier for diagnose og personlighetstrekk, finne fram til de bakenforliggende dilemmaene og hva anoreksi er en løsning på, mener Karen Klovning.

God nok?

De to psykologistudentene er opptatt av hva som skjer ikke bare i familiene, men også i samfunn og kultur. De er opptatt av en del kjennetegn ved vårt senmoderne samfunn: individualisme, de mange valgmulighetene, å ha seg selv som prosjekt og det å stå alene.

– De som er unge nå vet at identitet er noe de skal skape og mestre. Og baksiden av dette kan være en maktesløshet som handler om å ikke være bra nok. De må jakte etter måter å bli seg selv på. Anoreksien og kontrollen over kroppen er en måte å i alle fall gjenvinne makten over sin egen kropp, og en måte å sette grenser i forhold til “de andre” på, sier studentene.

– Kontroll er en verdi, og det er individet som skal ha kontrollen. Alt avhenger av deg. Men hvordan vet du egentlig når du er god nok? spør Siri Hoftun.