Feministiske linjedansere

Feministiske linjedansere

Den røde linje kalles grensen for ytringsfrihet i prestestyrte Iran. Aina Landsverk Hagen har studert iranske feministers strategier for å balansere langs, utfordre og flytte den røde linje.
Aina Landsverk Hagen. (foto:Beret Bråten)

I sin ferske masteroppgave i sosialantropologi utforsker hun iranske feministers arbeid med tidsskrifter. Tidsskrifter og stadig flere frivillige organisasjoner bidrar til at det vokser fram et sivilt samfunn i Iran, og at grensene for hva som kan ytres i offentligheten utfordres. Hagen ville utforske hvordan iranske feministene jobber, hvilke strategier de bruker i et samfunn uten ytringsfrihet, og hvilke effekter deres arbeide har.

Adgang til nettverket

En januarnatt for halvannet år siden sto den blivende sosialantropologen på flyplassen i Teheran. Svartkledd og konservativt tildekket, slik hun trodde var regelen for kvinner som beveger seg utendørs i Iran, men uten å kunne et ord persisk.

– Jeg var pissredd, sier hun. En iransk familie adopterte henne nærmest som sin datter, og hjalp henne med å leie en leilighet i samme gate. Da var det langt verre å få innpass hos elitefeministene bak de aktuelle tidsskriftene. De oppholder seg sjelden i etablerte redaksjoner, og er organiserte i uformelle nettverk.

– Dessuten er de forsiktige med å slippe fremmede nær innpå seg. De risikerer at du er en angiver, en utsending fra myndighetene, eller at de blir anklaget for å samarbeide med vestlige, påpeker Hagen.

Hennes kjennskap til den eksil-iranske feministen og antropologen Ziba Mir-Hosseini, viste seg å bli en nøkkel til de feministiske nettverkene. Som Hosseinis “venn” var Hagen velkommen omtrent overalt. Hun deltok på møter og i diskusjoner. Og i løpet av fem måneder gjorde hun femten intervjuer med redaktører og journalister hun omtaler som elitefeminister eller mediefeminister. Begrepene er valgt for å skille dette nettverket av feminister som opererer i den iranske offentligheten, fra andre iranske jenter og kvinner som kaller seg feminister. I tillegg deler Hagen de iranske feministene i tre grupper: sekulære feminister som anerkjenner et skille mellom religion og stat. Islamske feminister som kritiserer den religiøse elitens tolkning av islamsk lovgivning (sharia), men som jobber innenfor de religiøse systemene. Og muslimske feminister som er mer liberale i religiøse spørsmål. Mens de islamske feministene jobber for å endre elitens tolkninger av sharia, jobber de muslimske for å endre selve sharia gjennom nye tolkninger av Koranen. De eneste Hagen ikke fikk tilgang til var de mest markante sekulære feministene.

– De er særlig utsatte for beskyldninger om å være inspirerte av Vesten og for å spre anti-religiøs propaganda, sier antropologen. Derfor må de være ekstra forsiktige. I stedet for intervjuer studerte hun derfor oversatte tekster fra deres nettsteder og tidsskrifter.

De religiøse kuppet revolusjonen

Det første kvinnemagasinet i Iran ble utgitt i 1910, i et politisk klima der det i over hundre år hadde vært forbudt for kvinner å skrive. I tiden som fulgte opplevde landet flere tiårs diktatur under den vestligorienterte Reza Shah, etterfulgt av hans sønn.

– Men den såkalte vestliggjøringen og moderniseringen besto av overfladiske politiske endringer, som ikke endret folks tankesett. Heller ikke i denne perioden fikk kvinner noen rettigheter uavhengig av sine menn, påpeker Hagen. I 1979 kom revolusjonen, en revolusjon feministene deltok i. Sammen med religiøse, marxister og nasjonalister jaget de sjahen på dør.

– Men etter kort tid kuppet Khomeini og hans religiøse gruppering hele revolusjonen, forteller Hagen. Kvinnenes situasjon gikk fra dårlig til verre. Alle temaer som angikk seksualitet og opposisjonell politikk ble flyttet ut av den offentlige sfæren, over i den private.

– Kvinnen ble opphøyet til et symbol for moder Iran, og siden landet gjennom sjahens modernisering og samarbeid med USA var blitt «voldtatt av Vesten», gjaldt det nå å beskytte henne. Etter noen år ble det påbudt med hijab og det ble innført en kjønnssegregering i det offentlige rom, sier antropologen. Skuffelsen blant feminister som hadde deltatt i revolusjonen var enorm.

Fryktens klima

I Den islamske republikken Irans grunnlov heter det at: «All members of the nation, both men and women, equally enjoy the protection of the law and enjoy all human, political, economic, social and cultural rights, in conformity with Islamic criteria.» Hva som er å betrakte som islamske kriterier kan imidlertid variere. Og grensen for hva som er lov å snakke om og diskutere offentlig er ikke absolutt. Hvor grensen går avhenger av hvem som snakker, tidspunktet og stedet for ytringen.

– Ytringsfrihetens grense er et religiøst tolkningsspørsmål, påpeker Hagen.

– Den er ikke uttalt, proklamert, skrevet ned eller klart definert. Den er i bevegelse.

I intervjuer og samtaler Aina Landsverk Hagen gjennomførte, dukket begrepet «den røde linje» stadig opp; et bilde på grensen mellom sensur og ytringsfrihet. Noen snakket om å utfordre gjennom å krysse den røde linje, andre om å unngå å krysse den, men likevel få sagt det de mener. Å trå feil får konsekvenser i form av sanksjoner, etter at teksten er publisert. Tidsskriftet kan bli stengt, og de ansvarlige bak risikerer vilkårlig fengsling, tortur, kidnapping og mord. FN beskriver situasjonen som «a climate of fear».

En linje man først etterpå kan vite om man har trådt over, krever det erfaring og teknikk å balansere langs. Teknikk det ikke alltid er så lett å sette ord på. En journalist beskriver det som «noen triks».

– Mediefeministenes teknikker og erfaring har de skaffet ved å jobbe i andre tidsskrifter eller aviser før de begynte å jobbe i de feministiske – eller de jobber begge steder samtidig, forteller Hagen.


Eksempel på tidsskrift: Zanan.

Hvordan, mer enn hva

Temaer som voldtekt, seksualisert vold, abort, utroskap, homoseksualitet og hijab er vanskelige å debattere offentlig. Skriver man om dette risikerer man fort å krysse den røde linje.

– Samtidig handler det vel så mye om hvordan man sier noe, som hva man snakker om. Ofte handler det om å si ting, uten å egentlig skrive det rett ut. Persisk er et mangfoldig språk med rikelig rom for hentydninger og doble budskap, påpeker Hagen.

Man kan uansett ikke rette en refsende pekefinger mot myndighetene, og gjøre dem ansvarlig for et problem. Ett tidsskrift anklaget myndighetene for å være ansvarlige for at prostitusjon og trafficking griper om seg i landet. Redaktøren ble arrestert og tidsskriftet nedlagt. Et annet vanskelig felt er religion. Fordi stat og religion er ett og det samme, blir all religionskritikk også en kritikk av staten og vise versa.

En sikrere strategi er å benytte seg av hendelser som dukker opp i nyhetsbildet, uavhengig av feministene selv. Det kan være jordskjelvkatastrofen i Bam, som ga en anledning til å ta opp kvinners situasjon ikke bare i området, men generelt i Iran. Eller det kan være en TV-serie mange mener driver propaganda for flerkoneri. En annen måte er å henvise til forskning.

– Forskning, særlig tall, betraktes som fakta og kan brukes som grunnlag for meningsytringer, forteller Hagen. Forskere som jobber med kvinne- og kjønnsspørsmål gjør sine undersøkelser og finner tall: Hvor mange kvinner utsettes for vold? Hvor mange aborter foretas? Hvor mange har tilgang til prevensjon? Når tallene er der, kan temaene skrives om med mindre risiko. Artiklene kan så plukkes opp av kvinnelige parlamentarikere og tidligere tabuer introduseres i politiske debatter.

Tid

Noen ganger ender arbeidet med lovforslag. Andre ganger stanser det ved fakta. Noe som uansett er viktig. Så er tema lansert.

– For å kunne få til endring, for eksempel i forhold til vold mot kvinner, må de først skape aksept, også i befolkningen, for at vold mot kvinner finnes og at dette er lov til å snakke om offentlig. Så lenge volden ikke kan snakkes eller skrives om, blir endring umulig, sier Hagen.

Arbeidet tar tid.

– Iranske feminister er sanne reformister. Her tas møysommelige steg, ett av gangen. De har en tålmodighet og besluttsomhet som er imponerende, påpeker Hagen.

– Flere fortalte at de ikke regner med store forandringer i sin egen tid. Målet er å skape et mer likestilt samfunn for barna sine. Og dette var det ikke eldre feminister som sa, det var gjerne kvinner på min egen alder. Slik en uttrykte det: «Ingen er interessert i en ny revolusjon, ikke de unge heller».

At seksti prosent av Irans befolkning er under 25 år, og at over seksti prosent av universitetsstudentene er jenter, kan hjelpe til med å skape framtidige endringer.

Feminister i usluttet orden

Finnes det så en kvinnebevegelse i Iran? Om det strides de som har undersøkt saken. Aina Landsverk Hagen mener den finnes.

– Men iranske feminister danner ikke en samlet og enhetlig bevegelse, de er organiserte i nettverk, påpeker hun. De har alle et felles mål om å endre situasjonen for kvinner i Iran, men de er til dels sterkt uenige om hvordan og til hva.

– Når det for eksempel gjelder vold mot kvinner i nære relasjoner, er alle enige om at det bør settes inn tiltak. De religiøse feministene vil ha krisesenter for hele familien, mens de sekulære vil gjøre det etter vestlig modell og lage egne sentre for kvinner, sier Hagen. Noen sentre er startet opp, men retorikken feministene bruker overfor hverandre setter i mange tilfeller en stopper for samarbeidet før de kommer så langt.

– Hvis vi kan lære å respektere hverandre, kan vi jobbe sammen, sier en av feministene Hagen intervjuet. For ligger det respekt i bunnen tåler man også en skikkelig krangel.

– Iranske mediefeminister har søkt allianser på tvers av grupperinger, og fordi de har ikke-fysiske møtesteder slipper de også unna sanksjoner som rammer en del andre møteformer, sier Hagen.

– Gjennom disse alliansene lærer de også å skjerpe sine egne argumenter, utvikle teorier og bli dyktigere i sin kritikk. Myndighetene er ikke alene om å kontrollere eller bevege den røde linje. Mediefeministene utgjør også en bevegende kraft, konstaterer Aina Landsverk Hagen.