I 2003 fikk Norge en ny lov mot menneskehandel. Bakgrunnen var at Norge i 2000 sluttet seg til FNs tilleggsprotokoll «Trafficking in persons, especially women and children». Den nye paragraf 224 i straffeloven slår fast at den som med vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til prostitusjon eller andre seksuelle formål, eller som forleder en annen person til å la seg bruke til slike formål, staffes for menneskehandel med fengsel i inntil 5 år. Loven slår også fast at å legge forholdene til rette for eller medvirke til slik utnytting, også er straffbart. Den nye paragrafen omhandler ikke kun prostitusjon, her nevnes også tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land og fjerning av en persons organer.
– Men det er prostitusjon vi som regel tenker på når begrepet menneskehandel brukes, fastslår Skilbrei.
Saken som nylig gikk for tingretten i Trondheim var en prøvestein for den nye loven. Aktor hevdet at de estiske kvinnene havnet i en sårbar situasjon da de kom til Norge. De måtte gi fra seg pengene de tjente til hallikene, kunne ikke norsk, kjente ingen i Norge, hadde ikke kunnskap om hjelpeapparatet her og ble underlagt sosiale restriksjoner.
– Men tingretten, en dommer og to meddommere, mente ikke dette var verre enn det som skjer i andre bransjer, sier Skilbrei. I dommen heter det «Har man valgt å arbeide i et fremmed land blir man lett isolert, særlig hvis man ikke behersker språket. Og i mange bransjer må man tåle restriksjoner av hensyn til utførelsen av jobben». Det vises til at også bussjåfører må gi fra seg pengene de har fått inn ved arbeidsdagens slutt. Videre pekes det på at de to prostituerte som vitnet i retten valgte å prostituere seg ut fra økonomiske motiver – i full frivillighet.
Utydelig lov – klare forestillinger
– Menneskehandelparagrafen er for utydelig, mener Skilbrei.
– Den skal omfatte alt mulig, samtidig som det finnes klare forestillinger blant folk om hva som er menneskehandel: at det handler om grensekryssing, om menn som bakmenn og om organisert kriminalitet. De fleste forbinder menneskehandel med tvang, med å låse folk inne eller bruke fysisk vold mot dem. Dette bildet påvirker også det som skjer i rettssalen, mener Skilbrei.
– Hvis de som skal dømme, ikke gjenkjenner det som har forgått som menneskehandel, behandler de det heller ikke som menneskehandel. Siden loven kom, har flere titalls saker blitt etterforsket som menneskehandel, men hittil er det ikke tatt ut flere tiltaler.
I følge lovparagrafen om menneskehandel er ikke tvang en forutsetning. Loven snakker om misbruk av en sårbar situasjon. Tingretten i Trondheim mente at det ikke var snakk om slik misbruk.
– Men lav alder er i dette tilfellet sårbarhet i seg selv, mener Skilbrei.
– All organisering av et barns prostitusjon er etter internasjonal lov menneskehandel. Og det hjelper ikke om jenta sjøl sier at hun hadde det greit.
Hvorfor ble da de tre mennene frikjent?
– I følge dommen så retten det ikke som bevist at de tiltalte forsto at jenta var under 18 år. I retten ble det lagt fram bilder av jenta, og dommerne syntes ikke det var noe rart at mennene ikke skjønte hvor ung hun var. Slik legges det en standard for hvor dumme halliker kan gjøre seg. Det holder altså å si: «Hun så jo så voksen ut». Jeg mener det bør slås fast at halliker/menneskehandlere må forsikre seg om alderen på kvinnene de «holder», understreker May-Len Skilbrei. Hun mener dommen fra Trondheim tingrett neppe vil holde i lagretten.
– Svært mye vil hvile på den ankesaken, også Norges omdømme i internasjonal sammenheng.
Halliker – fra utnytting til bistand
I Trondheim ble mennene dømt etter hallikparagrafen, som ble endret da menneskehandelparagrafen kom. Den gamle rammet de som «fremmer eller utnytter» andres prostitusjon.
– I den nye loven er «utnytter» forsvunnet, bare «fremmer» er tilbake. Dermed forsvant også maktaspektet i loven, mener Skilbrei.
– Mennene som ble dømt i Trondheim er dømt for å «fremme» og legge til rette for en 16-årig estisk jentes prostitusjon. Slik er den nye hallikparagrafen på et vis en slapp variant av menneskehandelparagrafen en paragraf det er og vil være, svært vanskelig å bli dømt etter. Strafferammen for grov menneskehandel er 10 år. Det skjerper kravene til bevisførsel.
Også etter hallikparagrafen er det vanskelig å få folk dømt.
– Selv i tilfeller hvor det er helt opplagt hva som har foregått, ender det ofte med at det ikke tas ut tiltale eller med frifinnelse, sier Skilbrei, og viser til flere tilfeller hvor avisen Søndag Søndag har sluppet unna med sine annonser for «alt innen myk sex». Dette til tross for at hallikparagrafen fastslår at den som offentlig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder.
– De som ender opp i retten er de mest dramatiske sakene, påpeker sosiologen. Igjen mener hun dette har med ideer og forestillinger om hva prostitusjon er, og på hvilken måte den kan være.
En horemamma bryr seg
Skilbrei har tatt for seg medieomtalen av halliksakene mot Bente Lyon. På slutten av 1990-tallet ble hun dømt til 25 dager i fengsel for hallikvirksomhet. I 2004 var hun igjen halliktiltalt, men denne gangen omfattet tiltalen også narkotika. I januar i år ble hun dømt til tre og et halvt år i fengsel.
– Bente Lyon benekter at hun er en hallik som utnytter kvinner. Hun er, slik hun selv framstiller det, en morsskikkelse som passer på jentene sine. Dessuten mener hun å ha gjort markedet tryggere og mer anstendig, gjennom sin drift av massasjeinstitutter. Hun hevder at domstolen og samfunnet er dobbeltmoralsk ved å bry seg om henne, og leder oppmerksomheten over på kjente og viktige prostitusjonskunder, dog uten å nevne navn, forteller Skilbrei, og fortsetter:
– Det interessante er at nesten et samlet norsk presskorps omtaler Bente Lyon som horemamma, akkurat slik hun selv ønsker. Også på andre måter ufarliggjøres Bente og det hun er dømt for. I andre halliksaker legges det gjerne vekt på detaljer i det som har foregått, og hvilke konsekvenser det har for ofrene. Men fra Bentes rettssaker fokuserer mediene gjerne i stedet på hennes saftige punchlines som "Herregud aktor, dette var ingen vanlig bedrift - det var et horehus!" Jeg kan heller ikke se for meg at utseende til andre halliktiltalte blir beskrevet i detalj, slik som Bentes.
Skilbrei mener omtalen av Lyon som horemamma skyldes at forestillinger om halliker og forestillinger om kvinner ikke lar seg forene.
– Noen lever i større grad enn andre opp til forestillingene om hvordan en hallik er – og kvinner gjør det ikke, påpeker sosiologen.
Vi vet lite og tror mye
Også blant de prostituerte er det noen som bedre enn andre lever opp til allmenne forstillinger.
– Situasjonen til traffickerte kvinner som befinner seg i Oslo og Trondheim, og som ikke er blitt lurt til prostitusjon, anerkjennes ikke. De har ønsket seg et bedre liv, og er villige til å betale en høy pris. Vi vet svært lite om deres situasjon. Og vi vet enda mindre om hva som skjer når det settes inn tiltak i avsenderlandet, enten for å forhindre trafficking eller når kvinner sendes tilbake. Hva skjer for eksempel på privateide sentere som er opprettet i Albania? Norske myndigheter fokuserer mye på kontrolltiltak, lite på sosialtiltak og forskning, sier Skilbrei.
– Og det bedrives mye slett journalistikk. For eksempel saker der journalisten har snakket med en norsk kvinne på strøket om de utenlandske kvinnene. Så sier den norske kvinnen at de utenlandske tar turer til lav pris og uten kondom. Det skriver journalisten, samtidig som han fastslår at det er liten kontakt mellom de norske og de utenlandske!
– De fleste europeiske land har en hallikparagraf, og jeg håper å få til en større undersøkelse av hvordan denne fungerer og praktiseres i de ulike landene – og hvordan hallikparagrafen sees i forhold til lover mot menneskehandel, sier Skilbrei. Sammen med forskere fra seks andre land har hun søkt EU om forskningsmidler til et slik prosjekt. Planen er å forske på til sammen åtte land.
– Dette handler også om situasjonen til kvinner som vitner i retten, understreker hun.
– Her er det rom for forbedringer på mange områder.