E­mc² - ikke jentefag i Afrika heller

E­mc² - ikke jentefag i Afrika heller

Afrikanske skolejenter deltar sjeldnere og gjør det dårligere enn gutter i naturfag. Hva skal til for å endre denne situasjonen? I sin doktoravhandling studerer Astrid Sinnes ulike strategier for å øke jentedeltagelsen i fag som matte, kjemi og fysikk.

 

I fire år har Astrid Sinnes arbeidet med doktorgraden Approaches to Gender Equity in Science Education ved Utdanningsvitenskapelig fakultet. Nylig forsvarte hun graden ved Universitetet i Oslo.


Astrid Sinnes har studert strategier for å få flere afrikanske jenter interessert i naturfag. Nå underviser hun framtidas norske naturfaglærere. (foto: Kristina Jullum Hagen)

Forskeren valgte afrikanske land sør for Sahara som caseområde fordi hun er engasjert i utdannings- og ressursspørsmål: - I Afrika har man et spesielt behov for å satse på naturfag i skolen. Mange av verdensdelens problemer, for eksempel tilgang på rent vann, ressursutnytting og hiv- og aidsproblematikken, kan bare løses gjennom at man får flere kvalifiserte fagfolk innen naturvitenskapene. Da er det et stort problem at så mange av jentene faller fra, mener Sinnes, som selv er realist.

Aids og fordommer holder jentene hjemme

I løpet av arbeidet med doktorgraden har Sinnes gjort feltarbeid i flere afrikanske land, deriblant Sør-Afrika, Mosambik og Malawi. Her fikk hun selv se at utdanningssituasjonen for jenter i denne verdensdelen er vanskelig. To tredjedeler av Afrikas mange analfabeter, er kvinner. Svært mange av jentene - nesten halvparten - setter seg aldri på skolebenken. Og det er i naturfagene at kjønnsforskjellene er størst, både i elevenes deltagelse og prestasjoner.

– Det er mange grunner til de store kjønnsforskjellene i skolen i Afrika, forteller forskeren. Tidligere forskning har vist at fattigdom og aids rammer jenter spesielt, fordi det er de som forventes å hjelpe til med arbeidet hjemme når foreldrene faller fra. Sosiokulturelle oppfatninger om jenters rolle i samfunnet bidrar også til å øke gapet mellom kjønnene; både i skolegangen generelt, og i naturfagene spesielt. Jenters manglende selvtillit og interesse for naturfagene spiller også inn, forklarer Sinnes.

Tre strategier for endring

I doktoravhandlingen ønsket Astrid Sinnes å se nærmere på ulike strategier for å endre det åpenbare kjønnsgapet i naturfagsundervisningen. Avhandlingens case var to afrikanske prosjekter som jobber for å fremme likestilling i skolen: FEMSA (Female Education in Science and Mathematics in Africa) og AFCLIST (African Forum for Children’s Literacy in Science and Technology).

Før Sinnes gikk i gang med feltarbeidet, la hun ned mye arbeid i å definere et analytisk rammeverk for undersøkelsen. Inspirert av feministisk vitenskapskritikk identifiserte hun tre mulige strategier for å få bukt med kjønnsubalansen i naturfagene. Sinnes kaller de tre strategiene for henholdsvis jentevennlig, kjønnsnøytral og kjønnssensitiv naturfagsundervisning. De tre skiller seg fra hverandre i synet på om jenter og gutter er grunnleggende like eller ulike.

– Mens én strategi – den jentevennlige – fokuserer mest på at det finnes forskjeller i jenter og gutters tilnærming til naturvitenskapen, legger den kjønnsnøytrale strategien mest vekt på likhetene. Den kjønnssensitive strategien har på sin side røtter i postmodernismen, og legger vekt på at alle individer tilnærmer seg fag som matte og fysikk på ulike måter, uavhengig av kjønn.

– Grunnen til at jeg laget såpass klare kategorier før jeg startet feltarbeidet, er at jeg mener det er viktig å ha et eksplisitt utgangspunkt før man kan begynne å evaluere et prosjekt. Tror man at jenter og gutter i grunnen er helt like, er det én type tiltak som gir mening for å endre ulikestilling. Tror man derimot at jenter og gutter er grunnleggende ulike, må andre tiltak tas i bruk, utdyper doktoranden.

Er egne jenteklasser løsningen?

Vel på plass i Afrika fikk Sinnes prøve ut anvendbarheten av sine egne analytiske kategorier. Hun så raskt at de to prosjektene hun studerte hadde valgt hver sin tilnærming til den skjeve kjønnsbalansen i naturfagene. Både FEMSA og AFCLIST ledes av høyt utdannede afrikanske akademikere som ønsker flere jenter inn i klasserommene, men de skiller lag i oppfatningen av hvordan målet skal nås.

– FEMSA er et prosjekt som kommuniserer kun til jentene. Egne jenteklasser i naturfag, samt ekstraundervisning for jenter, er noen av tiltakene som foreslås herfra, forteller forskeren. Dermed plasserer prosjektet seg innenfor den jentevennlige kategorien. Ved å hele tiden referere til «girls» «special problems» og vise til hvor forskjellige gutter og jenter er, stigmatiserer man dessverre også jentene, påpeker Sinnes, som stiller seg kritisk til prosjektets metoder.

Hos AFCLIST, derimot, anser man ikke kjønnsforskjeller som det eneste problemet. Man mener at de fleste faktorer som har en negativ innvirkning på jenters deltagelse i naturfag, også rammer gutter, om enn i mindre grad. Derfor jobber dette prosjektet med å forbedre ting som rammer begge kjønn, for eksempel overfylte klasserom og dårlig tilgang på materiell. Et annet tiltak er å tilby undervisning på flere tidspunkter i løpet av en dag, slik at undervisningen ikke kommer i konflikt med jentenes oppgaver hjemme.

AFCLISTs strategi passer i kategorien kjønnsnøytral. I prosjektets statutter står det at et kjønnsperspektiv skal integreres i alle tiltak. Dette skjer imidlertid ikke alltid, kan Sinnes fortelle.

– Dessverre har ikke alle prosjektene til AFCLIST tatt inn kjønnsspørsmål. Ved å satse så bredt som de gjør, hender det at AFCLIST mislykkes i å ta vare på jentene, fortsetter hun.

– Manglende bevissthet hos NORAD

Selv om begge prosjektene har sine mangler, mener Astrid Sinnes at AFCLIST lykkes best i å gjøre naturfag mer tilgjengelig for afrikanske jenter. Inntil nylig støttet norske NORAD begge prosjektene, men etaten har nå valgt å kun videreføre støtten til FEMSA. Dette beklager Sinnes.

– Etter min mening er det ikke nok bevissthet rundt temaene kjønn og realfag hos bistandsorganisasjonene. FEMSA ledes av sterke kvinner, noe som naturlig nok gjør det veldig politisk korrekt å støtte prosjektet. Min personlige mening er imidlertid at dette prosjektet mangler den ballasten som er nødvendig for å lykkes.

I intervjuene med prosjektledere i FEMSA fant Sinnes nemlig at de færreste hadde kjennskap til tidligere forskning på kjønnsforskjeller i realfag. De hadde blitt engasjert av prosjektet i kraft av å selv være høyt utdannede realister, noe forskeren mener ikke er tilstrekkelig for å få bukt med den lave jenteandelen i naturfagene i Afrika.

Utdanner morgendagens naturfagslærere

I dag jobber Astrid Sinnes som amanuensis i naturfagsdidaktikk ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB) på Ås. Her utdanner hun morgendagens norske naturfagslærere. Også her er kjønn et viktig tema. For selv om norske jenter ikke står tilbake for guttene hva gjelder prestasjoner i naturfag, er det langt færre jenter enn gutter som velger å fordype seg i disse fagene.

– Det er stor forskjell på situasjonen til jenter i Afrika og norske jenter. Afrikanske skolejenter blir utsatt for mye mer direkte diskriminering. Dessuten rammes de av fattigdomsproblematikken. Dette er ikke tilfelle i Norge, men synet på naturfag som noe maskulint er imidlertid felles i begge verdensdelene, forteller Sinnes. Selv håper hun å bidra til at flere norske jenter velger naturfag gjennom å utdanne lærerne deres på en bra måte.

– Det er for eksempel svært viktig å bevisstgjøre lærerne på kjønnsspørsmål. Men jeg mener at to kjønnskategorier er for lite når en vil forstå hvorfor elever ikke er interessert i naturfag. Det er ikke én medisin som passer på alle jenter, og én som passer på alle gutter, avslutter amanuensen.