Det fremmede - her hjemme

Det fremmede - her hjemme

For få år siden hadde kjønnsforsker Guro Korsnes Kristensen aldri satt sine bein i en moské. Nå brenner den ferske stipendiaten for å forske mer på kjønn i en minoritetskontekst.

Guro Korsnes Kristenen har nylig begynt arbeidet med en doktoravhandling om reproduktiv helse i minoritetsgrupper. (foto: Kristina Jullum Hagen)

I antropologifaget står multikulturalismen fortsatt sterkt, selv om stadig flere antropologer heller velger å observere forhold i Norge enn i fremmede stammesamfunn. Uten annen kjennskap til islam enn hva hun hadde fra grunnfag i religionsvitenskap, bega Guro Korsnes Kristensen seg inn i de muslimske organisasjonene og moskeene på Oslos østkant. Målet var å forstå mer av hvordan de unge kvinnene i miljøet forholdte seg til hijab, eller skaut som Korsnes Kristensen kaller det i hovedoppgaven sin. Nå har Høgskolen i Nord-Trøndelag gitt antropologen stipend for å forske mer på kjønn i en minoritetskontekst. Denne gangen er fokus flyttet fra klær til helse.

Positive erfaringer i ukjent felt

- Jeg hadde lite kjennskap til de muslimske miljøene før jeg begynte med hovedoppgaven min om hijab, forteller Guro Korsnes Kristensen. Nysgjerrighet og interesse for symbolet skaut, førte henne inn i en problemstilling som viste seg å bli svært aktuell. Like etter at oppgaven ble levert i fjor høst, tok skautdebatten av i norske medier. Den såkalte ”A-møbler-saken”, hvor en ung kvinne fikk sparken fordi hun ikke ville gå på jobb uten skaut, startet en opphetet debatt som delte den norske opinionen i to.

- I hovedoppgaven undersøker jeg hvordan unge kvinner forstår og forholder seg til skautet. For å få mer kunnskap om dette gjorde jeg feltarbeid i Oslo høsten 2001. Jeg oppsøkte to muslimske ungdomsorganisasjoner, og gikk regelmessig i en moské for å finne informanter, forteller hun. Til slutt endte antropologen opp med fjorten jenter, hvorav fire ikke brukte skaut. Jentene var fra Pakistan, Iran, Irak og Somalia.

- Før jeg tok fatt på feltarbeidet, antok jeg at muslimske kvinner er en veldig lukket gruppe som det er vanskelig å komme inn på, innrømmer Korsnes Kristensen. - Dette viste seg heldigvis å være feil, og jeg ble veldig godt mottatt. Jeg opplevde at de muslimske jentene var glade for å fortelle sin historie og få en stemme i debatten.

Kule og hippe skautbrukere

- Noe av det som overrasket meg mest med jentene jeg traff, var hvor kule og hippe de var, sier Guro Korsnes Kristensen. - Mange av informantene mine hadde en ny hijab hver dag, gjerne en som matchet klærne i farge og stil. Jeg ble fascinert over at jentene virket som de syntes hijaben var litt spennende og morsom også, ikke bare en religiøs plikt, selv om dette momentet også dukket opp når jentene skulle begrunne hvorfor de valgte å bruke plagget, forteller hun. Hun mener fenomenet hijab er mye mer komplekst enn hva som kom frem i den norske debatten.

- Hva syntes de muslimske jentene om at mange nordmenn tolker skautet som kvinneundertrykkende?

-Informantene mine protesterte kraftig mot at skautet skulle være et tegn på kvinneundertrykkelse. Slik de så det, krever det styrke og mot å gå med skaut, fordi plagget innebærer at man skiller seg ut i mengden, forteller antropologen.

I jentenes egne begrunnelser for hvorfor de valgte å gå med hijab, fant hun både religiøse og sekulære begrunnelser. - Mange nevnte Koranen og religiøs overbevisning som en hovedgrunn. Noen så hijaben som en påminnelse ovenfor seg selv. ”Hijaben minner meg på at jeg er muslim”, sa en av informantene, forteller Korsnes Kristensen. - Andre igjen viste til at hijaben kan være frigjørende fra kropps- og motepress.

- Opplevde du selv jentene med hijab som undertrykte?

- Nei, det kan jeg ikke si jeg gjorde. For meg var det viktig å ta jentenes egen argumentasjon alvorlig, forklarer hun, men legger til: - Samtidig er jeg klar over at det finnes muslimske jenter i Norge som opplever et press om å gå med hijab, og det er et problem. Ingen skal tvinges til dette, og dette var også noe som opptok kvinnene jeg snakket med. Et viktig poeng for meg er å videreformidle at det faktisk er mulig å velge hijab selv, og at mange kvinner er stolt av skautet sitt og ikke opplever det verken som et uttrykk for eller middel til kvinneundertrykking.

Kommunikasjonsproblemer i helsevesenet

Det nye forskningsprosjektet til Guro Korsnes Kristensen handler ikke om hodeplagg, men om reproduktiv helse. Nylig begynte hun å arbeide med doktorgradsavhandlingen som har fått den foreløpige tittelen Familieplanlegging bak tallene. Her vil hun studere reproduktive prosesser blant ikke-vestlige minoriteter i Norge.

-Vi vet at noen minoritetsgrupper har fødselstall som er en god del høyere enn for etniske nordmenn. På samme tid ser det ut til at noen minoritetsgrupper er overrepresentert i abortstatistikken. Jeg ønsker å finne ut mer om dette, hvorfor det er slik og hva det forteller, sier forskeren. Hun forteller videre at helsevesenet har problemer med å gi god prevensjonsveiledning til disse gruppene, fordi man ikke har nok kunnskaper om hva de ønsker. Korsnes Kristensen ønsker å studere hvordan både kvinner og menn i ikke-vestlige minoritetsgrupper forholder seg til familieplanlegging, og hvilken rolle kjønn spiller i denne sammenhengen. Håpet er at oppgaven hennes kan bidra til å fylle behov helsevesenet har for å vite mer om innvandrere og reproduksjon. At behovet er der, er stipendiaten overbevist om.

- Legen Berit Austveg skriver i sin bok Helsearbeid og innvandrere, at innvandrere på mange måter er prisgitt helsepersonell i spørsmålet om fertilitetsregulering, og at deres egne ønsker ikke alltid blir hørt og tatt hensyn til. Det har hendt at det er blitt satt inn spiral på kvinner som ikke har fått god nok informasjon på forhånd, refererer Korsnes Kristensen. Målet med doktorgradsprosjektet hennes er derfor å fremskaffe mer kunnskap om reproduktive prosesser i denne gruppen, for slik å bidra til bedre kommunikasjon mellom helsevesen og minoritetsgrupper. Dette vil igjen kunne svare på utfordringer knyttet til integrasjon, og ved å fokusere på ”den andre” vil vi kanskje også kunne lære noe nytt om oss selv, håper Guro Korsnes Kristensen.