Kvinneliv i St. Petersburg

Kvinneliv i St. Petersburg

Unge kvinner i St. Petersburg ser det som en selvfølge at de skal ha økonomisk selvstendighet gjennom lønnet arbeid. Det er utenkelig for dem å ’bare’ være hjemmeværende. Men like uforstående stiller de seg til det norske likestillingsidealet. Russiske kvinner og menn skal være forskjellige, men utfylle hverandre. Sosialantropolog Guro Frostestad har studert velutdannede kvinner i St. Petersburg. Hun møtte stolte unge kvinner som slett ikke drømmer om et liv i Vesten.

Guro Frostestad har studert unge kvinner i St. Petersburg. Foto: Heidi Elisabeth Sandnes.

Ved å lese norsk massemedia kan man få inntrykk av at drømmen for russiske kvinner er å bli gift med en norsk mann. I hovedoppgaven sin forteller Guro Frostestad en annen historie.

- Jeg ville undersøke hva vanlige russiske ungdommer bruker tiden sin på, og hvilke drømmer og mål de har, sier Frostestad. I utgangspunktet ønsket hun å studere både gutter og jenter, men dette viste seg vanskelig. Når antropologer gjør storbystudier, er det vanlig å bruke nettverket til dem man først blir kjent med for å utvide gruppa av informanter. – Jeg bodde hjemme hos en familie som bestod av mor og datter, og de hadde kvinnelige venner. Jeg fant også informanter gjennom to universitetsklasser: den ene klassen studerte norsk, og her var det bare kvinner! I den andre klassen var det også gutter, men kun jenter takket ja til å bli intervjuet, forteller Frostestad. Det er uvanlig for russiske ungdommer å ha vennskap på tvers av kjønn dersom det ikke er romantikk inne i bildet. Frostestad forsøkte å finne et organisert miljø som samlet gutter og jenter, som for eksempel Speideren, men klarte ikke å finne noe sånt. – Jeg har i ettertid funnet ut at slikt eksisterer, men informantene mine kjente ikke til det. De mente at folk var lei av slike masseorganiserte aktiviteter som var vanlig i sovjetstaten, sier Frostestad. Antropologen klarte allikevel å bli kjent med to gutter som kunne utfylle bildet av det russiske kjønnsrollemønsteret.

Det nye Russland?

Frostestad beskriver dagens Russland som postsosialistisk heller enn å bruke uttrykket ’det nye Russland’. – Jeg gjør dette for å vise at det er en kontinuitet fra sovjettiden til dagens samfunn. De voldsomme økonomiske endringene på makronivå har ikke nødvendigvis endret hverdagen for flertallet. Noen få har blitt veldig rike, men folk flest lever som før, eller har kanskje gått litt ned i levestandard, sier Frostestad. Men sikkerhetsnettet sovjetstaten hadde, som sørget for at alle fikk dekket basisbehovene, mangler. – I Vesten framstilles Øst-Europa ofte som et område som må reddes økonomisk, men den kapitalistiske sjokkterapien har ikke bare hatt positive effekter, mener antropologen.

Kommunismens kjønnsregime

Frostestad forteller at ved starten av kommunisttiden ble det satset på å få kvinner inn i arbeidslivet. Målet var å gjøre alle, både kvinner og menn, til gode kommunister underlagt staten. – Kvinnene skulle integreres i det nye samfunnet gjennom lønnsarbeidet. Deres rolle som mødre var fortsatt viktig, men de skulle oppdra barn som gode sosialistiske borgere, sier antropologen. Svært mye ble organisert gjennom tilknytningen til arbeidslivet, også barnas fritidsaktiviteter. – Fars rolle som forsørger av familien ble mindre viktig gjennom at mor fikk egen inntekt og staten tok mye ansvar for barna. Dette førte til at familielivet skrantet, hevder Frostestad. I tida etter andre verdenskrig fikk kvinnen derfor i oppgave å passe på mannen – sørge for at han ikke drakk for mye og at han ikke ble så ulykkelig. Hun ble tildelt en ny rolle som den som skulle holde familien samlet, uten at hun av den grunn skulle forlate arbeidslivet. – Kvinnene er, og har vært, ekstremt dobbeltarbeidende. Bildet av den russiske kvinnen er at hun er sterk, og klarer alt, forteller antropologen.

Å arbeide er en selvfølge

For studentene Frostestad snakket med var det utenkelig å være hjemmeværende. Mens arbeidet var en plikt under kommunistregimet, er det nå snarere ønsket om å realisere seg selv og nyte det gode liv som driver de unge kvinnene. – De har alle veldig optimistiske idéer om den flotte jobben de skal ha etter endte studier, noe som kan vise seg å ikke være helt realistisk, mener antropologen.

Kvinner kan være hjemme med småbarn i 3 år uten å tape pensjonsrettigheter, men de unge kvinnene tror ikke at de kommer til å være utenfor arbeidslivet så lenge når de selv blir mødre. – Jentene tok høyere utdanning og var nok mer opptatt av å få en god jobb enn kvinner med mindre utdanning, men det er mitt inntrykk at det er få hjemmeværende kvinner generelt i St. Petersburg. Dette kan delvis skyldes at lønnsnivået gjør det vanskelig for en familie å leve på én lønning, men det er en klar kontinuitet fra sovjettiden i at kvinner skal ha en jobb, sier Frostestad.

Hun forteller også at det tidligere ble ansett som viktig å gi sjefstillinger og ’tøffe’ stillinger til menn. Mennene trengte å få bekreftet sin verdi som mann, nå som han ikke lenger var familiens hovedforsørger. – Men de fleste stillinger var og er åpne for kvinner. Det finnes nok mange kvinner også i tradisjonelt maskuline yrker, men kanskje ikke på toppen av hierarkiet, mener antropologen. Hun kan også fortelle om utlysninger av sekretærstillinger hvor det går tydelig fram at utseende er viktigere enn søkerens dyktighet på skrivemaskinen.

Komplementære kjønn

Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet har ikke ført til noen utjevning av kjønnsroller på andre områder i samfunnet. I privatsfæren er idéen om at kjønnene er forskjellige, men komplementære, like selvfølgelig som kvinnelig lønnsarbeid er det i den offentlige sfæren. – Siden mange av dem jeg snakket med studerte norsk, hadde de god kjennskap til våre likestillingsidealer, og de kunne ikke fatte at vi vil ha det sånn! forteller Frostestad. Dette er også helt i tråd med sovjetstatens idealer. Ett av tiltakene som ble satt inn for å hindre oppløsningen av familien, var innføringen av et nytt skolefag i 1984. ’Familielivets etikk og psykologi’ hadde som mål å gjøre gutter og jenter oppmerksomme på den tradisjonelle maskuline og feminine rollen. Mennene skal være initiativtakere, kvinner skal vente på å bli oppvartet. Frostestad opplevde at alle hun møtte refererte til og levde etter det samme tradisjonelle synet på kvinner og menn. – Man skal ikke være like. Menn åpner dører, kommer med blomster og betaler alltid når de er ute med en jente, forteller antropologen, som opplevde hvor fornærmet en av hennes informanter ble da kjæresten hadde glemt penger og måtte låne av henne for å betale et felles måltid. – Men guttene jeg ble kjent med mente at en gutt bare spanderte på en jente hvis det var håp om at det kunne ’bli til noe’. Og når det så ’ble noe’ forventet de at jenta tok pengene hun hadde spart ved at han spanderte, og kjøpte seg noe lekkert undertøy, forteller Frostestad.

Kvinnen som omsorgsperson

Under sovjettiden var det god og billig tilgang på barnepass, men nå er dette tilbudet blitt mye dårligere. – Babusjka, bestemor, har en svært viktig rolle i familien, påpeker Guro Frostestad, og fortsetter, - Pensjonsalderen er lav for kvinner, de kan velge å gå av med pensjon midt i 50-årene. Siden det er vanlig å gifte seg og få barn tidlig, er unge, friske bestemødre med mye tid til overs vanlig. Det å ha en babusjka i nærheten har derfor stor betydning for småbarnsforeldre med behov for barnepass. En lærerinne Frostestad snakket med fortalte at barn som ikke har en babusjka hjemme som sørger for at de får mat og leksehjelp når de kommer fra skolen, presterer dårligere enn de som har det. – Babusjka’en var nok viktig også i sovjettiden, men det er tydeligere nå, mener Frostestad.

Å være singel er upassende

Studentene Guro Frostestad intervjuet var ugifte og barnløse, men planla å gifte seg innen få år. – Det er vanlig å ha fullført et universitetsstudium når man er 22 år, og dette blir ansett som en passende giftealder. Deretter vil jentene jeg snakket med jobbe i to-tre år før de får barn, forteller Frostestad. Oppfatningen av at kjønnene er komplementære gjør det viktig å gifte seg. Et par bestående av mann og kvinne er grunnenheten i samfunnet, og ekteskapet er et naturlig stadium i livet. Å være enslig mor gir lav status. Dersom man blir gravid uten å være gift er det ikke uvanlig å gifte seg for å skape den rette rammen rundt barnets fødsel, men med plan om å skille seg etter en stund. – Selv om det er vanskelig å klare seg økonomisk som singel, legges det mer vekt på at dette ikke er ’passende’, sier antropologen. Frostestad mener at det romantiske og det heteronormative rundt parforholdet er det som teller. – Homofile ’finnes ikke’ i mine informanters verdensbilde – selv om et par av de godt gjemte homseklubbene i St. Petersburg ble regnet som hippe, sier hun.

Klessdrakt viser respekt

- Kvinnene i St. Petersburg legger stor vekt på å kle seg i en klassisk elegant og feminin stil. Når man trer ut i det offentlige rom, skal man bruke tid på å pynte seg først, forteller Frostestad. Slik viser man respekt for andre, mener informantene hennes. Norskstudentene syntes at den norske klesstilen var uvant, og spesielt reagerte de på bruken av ryggsekk. Jo visst kunne de se at det var praktisk, men huff, så lite elegant! - Guttene er også nøye med at klærne er hele og ser rene ut, selv om det kanskje ikke er så farlig om man lukter litt svette, sier antropologen, og forteller at menn gjerne har skopusserutstyr i miniatyr i lomma, slik at han kan pusse skoene ved behov. Hjemme er det derimot en helt annen historie. – De jeg bodde hos skiftet klær med en gang de kom hjem. Det var slett ikke uvanlig at mor i huset gikk i nattkjole på dagtid når hun var hjemme, og det var helt normalt at naboene kom på uformelle besøk i morgenkåpe eller joggebukser, avslutter Guro Frostestad.