Sandra Harding: Evig kritisk

Sandra Harding: Evig kritisk

Feministisk standpunktteori henter mye fra marxisme. Kan dette være noe for kvinne- og kjønnsforskere anno 2004? Professor Sandra Harding, standpunktfeminismen mor, besøkte nylig Stavanger - og svaret er ja. En teori bygget på å stille kritiske spørsmål og lete etter nye innfallsvinkler virker uansett alder og opphav, ganske fresh.
 


Sandra Harding er standpunktfeminismens mor Foto: Beret Bråten

Professor i filosofi, Sandra Harding, var invitert til Stavanger av Prosjektsentrum for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning. Hun har, sammen med blant annet professor i sosiologi, Dorothy Smith og professor i politikk, Nancy Hartsock - formulert feministisk standspunktteori.

Tidspunktet var tiåret mellom 1970 og 1980. Teorien utfordrer forholdet mellom kunnskapsproduksjon og makt, ved å påpeke at kunnskap og vitenskap alltid er politisk, sosial og historisk. Tradisjonell objektiv vitenskap finnes ikke.

Utfordrer etablerte sannheter

– Definisjoner av hva som er vitenskap og vitenskapelige sannheter endres over tid, og handler om makt. Standpunktteori utfordrer etablerte vitenskapelige standarder og kategorier. Teorien påviser hvordan disse kan diskriminere, ved at de definerer hva som er bra, hva som skal til, hva som teller, sier Harding.

Ett eksempel er definisjoner av hva som betraktes som objektivt, og dermed metodisk riktig.

– Standarder for objektivitet finnes i metodelære. Der eliminerer man ganske enkelt sosiale forhold som kjønn, religion, politiske oppfatninger – og sier at resultatene man så kommer fram til er verdinøytrale.

– Men å gjøre det slik er inkompetent. Oppfatninger og verdier alle deler, utfordres ikke. Så hvis alle i et forskningsprosjekt er rasister, finnes det ingen måte å etterprøve om noe er rasistisk, hevder Harding.

Slik utfordret man fra et feministisk ståsted eksisterende fagdisipliner, fra sosiologi til filosofi og medisin. Samtidig er feministisk standspunktteori en metode: gå til de saken du skal utforske angår og bruk de som en alternativ kunnskapskilde, foreskriver den. Lytt til kvinners egen stemme, og bring disse stemmene videre – for den sosiale orden ser annerledes ut fra deres ståsted.

Det å få grupper av kvinner til å diskutere og bli «kollektive subjekter», det vil si utvikle en gruppebevissthet, har også en klar politisk hensikt.

– Intensjonen var å gjøre kvinne- og kjønnsforskning til del av den politiske aktivismen, sier Sandra Harding.

Standpunktteori er ikke et individuelt fenomen, det forutsetter kollektiver.

– Et standpunkt er noe som oppnås av en gruppe, det er ikke et individuelt perspektiv. Et individ kan ikke helt på egenhånd representere et standpunkt. Kunnskap forutsetter kritisk refleksjon og diskusjon, understreker professoren.

Endret Marx

Hun mener standpunktteori er nyttig overalt hvor der finnes sosiale hierarkier. Slik kan man utforske seksualitet sett fra seksuelle minoriteters ståsted, vold sett fra kvinners ståsted eller skolen sett fra barns ståsted. Så langt er inspirasjonen fra marxismen tydelig.

– Men som de fleste inspirert av marxisme har vi endret noe, sier Harding.

– Marx så vitenskapen som en del av historien, og dermed som politikk. Men han mente samtidig det var mulig, å bygge en ren vitenskap med utgangspunkt i proletariatet. Standpunktteorien tror ikke på noen slik ren vitenskap. For vitenskapen er alltid del av samfunnet, miljøet og historien den er del av, understreker Harding.

Felles erfaringer

– Men hvis det ikke finnes noen allmenngyldige og universelle sannheter, er man da som forsker overlatt til de mange enkelteksempler som ikke er generaliserbare ut over seg selv?

– Jeg godtar ikke valget mellom universelle sannheter og individuelle historier, sier Sandra Harding.

– Erfaringer mennesker har er ikke bare individuelle, for de er formet av naturen og av samfunnsforholdene mennesket lever under. Og det finnes noen erfaringer som er felles for grupper av mennesker. En slave som levde livet sitt i Amerika før borgerkrigen og en kvinne som er tvunget til prostitusjon i dag, har mange ulike erfaringer, samtidig deler de den erfaringen det er å være fullstendig uten kontroll over eget liv.

Forsk oppover

Sandra Harding påpeker at forskeren ikke må nøye seg med studien av en kvinnegruppe, av barn eller minoriteter.

– Standpunktteori er ikke etnologi, understreker hun.

Poenget er ikke å gå til de undertrykte og fattige, studere deres virkelighet, presentere det du fant – og så la det bli med det.

– Feministisk standpunktteori innbærer å forske oppover, det vil si å studere strukturer, organisasjoner og mennesker med makt. Derfor pleier jeg å si til studentene mine hjemme i Los Angeles; hvis du vil utforske fattigdom – gå ikke bare til de fattige, gå til Beverly Hills.

På vegne av

– Det finnes ingen posisjon som er absolutt riktig og sann. Men noen posisjoner er bedre enn andre for å forstå deler av virkeligheten. Hvis du vil forstå rasisme, så er det i alle fall i vesten, en fordel å være svart, understreker hun.

–Betyr det at du må være svart for å kunne studere rasisme, være homofil for å forske på homofile, ha opplevd kvinnemishandling for å studere det? Er det mulig, som forsker, å snakke på vegne av andre?

– Ja, det er mulig å snakke på vegne av andre, fastslår Harding.

– Tradisjonelt finnes det tre måter å finne kunnskap om levd liv som ikke er ens eget: Man kan snakke med dem, for eksempel med en gruppe kvinner som er blitt utsatt for vold. Så kan man selvfølgelig, som forsker, være uenig i deres oppfatninger av hva som er å betrakte som en voldtekt. Man kan ikke si at det disse kvinnene sier er sant. Men det de sier er deres syn på det som skjer. Derfor er det viktig.

– En annen framgangsmåte er å ta utgangspunkt i faktaopplysninger og data, for eksempel tidsstudier. Slik kan du for eksempel som ugift og enslig finne ut hva det betyr av merarbeid å ha en mann i huset.

– Den tredje tradisjonen innebærer å ta utgangspunkt i kvinners diskurser: i taler, dramastykker, litteratur. Hvis jeg, som hvit kvinne tilhørende en akademisk elite, skal studere rasisme, må jeg samle mye kunnskap på denne måten. For rasisme er ikke noe jeg har erfart. Jeg må erkjenne det og hente inn råd fra de som har erfart. Jeg må lytte til dem, og hvis jeg likevel velger å se ting annerledes må jeg drøfte og begrunne dette godt.

– Er det kun kvinner som legitimt kan snakke på vegne av kvinner?

– Nei. Menn kan snakke på vegne av kvinner. De gjør det og har gjort det. Bare tenkt på John Stuart Mill. I sin samtid hadde han en bedre forståelse av kvinneundertrykkelse enn det mange kvinner hadde. Samtidig er det grenser for deres forståelse, grenser for hva de kan si, slik det er grenser for hva jeg kan si når jeg skriver om rasisme. Fordi dette handler om noe jeg ikke har erfart. Det gjelder å være seg bevisst disse begrensningene og jobbe i forhold til dem.

Men forskning på andre mennesker innebærer alltid en form for kolonialisering. Det finnes ingen metoder for å unngå det helt.

Hvordan jobber du i praksis med for eksempel postkolonialisme?

– Av mine studenter er det om lag 70 prosent som ikke har vesteuropeisk avstamming. De er asiater, latinamerikanere, afrikanere, østeuropeere. Jeg bruker dem i utforskningen av for eksempel postkolonialisme, kjønn og islam. De presenterer sine synspunkter, sine forståelser. Av og til må jeg høre på de skrekkeligste oppfatninger som jeg er helt uenig i. Men jeg lytter, og finner så ut hvordan jeg skal reagere i forhold til disse synspunktene.

Hvor mye informasjon er nok?

En utfordring for den som stadig leiter etter nye synsvinkler og mer informasjon, er at på ett tidspunkt må konklusjoner trekkes og beslutninger fattes.

– Når er det nok informasjon? Når kan man være sikker på at det er riktig å trekke en konklusjon?

– Man kan aldri være sikker. Det er alltid for lite informasjon. Det dukker opp ny kunnskap, nye metoder, nye medisiner, nye sykdommer. Vi vet at vi ikke vet alt. Bare tenk på barneoppdragelse. En ting er teori, noe annet er praksis – og det er ikke sikkert at teorien viser seg å gi de resultater som var ventet. Det finnes ikke en løsning. Man må alltid være villig til å diskutere, finne andre måter å se det på, andre løsninger.

En evigvarende diskusjon.

– Ja. Det viktige er å alltid ha tilgang til ulike ståsteder, tankemåter og synspunkter.

Og å ha et åpent sinn…

– Ja, nettopp. Et åpent sinn og åpne ører, vilje til å lytte.

– Men leder det ikke lett til relativisme?

– Folk lever ulike liv, noe som gir dem ulike oppfatninger. Empiriske data må tolkes med utgangspunkt i det. På et tidspunkt var det nødvendig at antropologien ble relativistisk, for slik ble det mulig å bryte med vestens måte å se verden på som den eneste sanne og riktige. Men slaver vet at deres eiere ikke vet hva det vil si å være slave. Så å innta et relativistisk ståsted er ikke å støtte de undertrykte. Med relativisme forsvinner de kritiske spørsmålene. Feministisk standpunktteori forutsetter et etisk utgangspunkt; at du hater urettferdighet. Deretter handler det om å innta et kritisk perspektiv.

– Og å ha toleranse?

– Toleranse synes jeg er et vanskelig begrep. Det handler mer om å ha tenkt gjennom hva egne standpunkter innebærer for andre, om vilje til å lytte, om å ikke tro at egen forståelse er den eneste riktige, om å være åpen for andres syn.

– Men det finnes alltid noen som mener de har funnet sannheten.

– Ja og når de mektigste forvalter vedtatte sannheter, har vi et problem.

Helt til det dukker opp en som presenterer synspunkter og spørsmål med utgangspunkt i et annet ståsted. Kanskje var den lille gutten som påpekte at keiseren ikke har noen klær på, den aller første standpunkteoretiker.