Sitt eget liv

Sitt eget liv

Unge muslimske jenter fremstilles ofte som ofre for en kvinnefiendtlig kultur som fratar dem muligheten til å kontrollere egen hverdag og eget liv. Cand.polit. Nina Rundgren ønsket å se hvordan unge muslimske jenter i Stockholm selv oppfatter sin situasjon og å gi dem en stemme. Jentenes utsagn viser at det er rom for personlige valg både innenfor og på tvers av de rammene kulturen setter.

Nina Rundgren skriver om unge muslimske jenter (Foto: Nina Rundgren)

- Tittelen på oppgaven din er ‘Å leve sitt eget liv’. Hva legger du i dette?

- Jeg intervjuet unge tyrkisk-svenske muslimske jenter, og ønsket å peke på at det finnes mer enn en måte å være ung innvandrer. Vestlig media fokuserer mye på undertrykkelse, ære og skam, mens jentene i min studie hevdet at alle må finne sin egen vei, leve sitt eget liv. Og dette gjør de. De er ikke så bundet av sin kultur som det ofte hevdes. Dessuten er det store personlige forskjeller, og forskjeller mellom familier i hvordan de forholder seg til kulturelle krav.

Rundgren forteller at det selvsagt finnes eksempler på ufrihet og undertrykkelse blant jentene i hennes studie, men at det er et nyansert bilde som tegnes. Livet handler om mer enn å passe på familiens ære. Det går et viktig skille mellom det offentlige, som er lett synlig, på den ene siden og det private, som kan hemmeligholdes, på den andre siden. Når ‘ingen’ ser, kan man ofte tøye eller bryte kulturelle normer. ‘Ingen’ i denne sammenhengen henviser gjerne til den eldre generasjonen. Rundgren var til stede på en studentfest hvor både gutter og jenter nøt alkohol. De unge hadde stor tillit til at jevnaldrende ikke sladret. Dette til tross for at det tyrkiske miljøet ofte ble framstilt som preget av mye sladder. Flere av de unge jentene hadde også kjærester. Denne hemmeligheten ble bedre voktet; bare de nærmeste vennene burde vite om slikt.

Forhandlinger om frihet

Mange av foreldrene godtar at det skjer ting som ikke er kulturelt akseptert. Et eksempel er de to unge jentene som dro på tur med Finlandsferja. Slike turer har et lignende rykte som tur med danskebåten i Norge. Jentene hadde fått lov til å reise av foreldrene sine, men de måtte ikke la noen i det tyrkiske miljøet få snusen i det. De to jentene løy derfor til bekjente om hvor de skulle.

- Å opparbeide tillit hos foreldrene var et viktig virkemiddel for å få mer frihet, forteller Rundgren. Ei jente som foreldregenerasjonen stolte på, fikk friere tøyler. Dette kunne også hjelpe andre jenter. Ved å vise til at de skulle være sammen med ei ‘skikkelig’ jente, fikk de lov til å gå steder som ellers var forbudt område. Av samme årsak var det en fordel å holde seg til et tyrkisk miljø, hvor det tilsynelatende er mindre fare for at man ‘finner på noe’. Men jentene ‘finner på noe’ allikevel, så dette er en falsk trygghet.

Det tradisjonelle og det moderne

- Hvordan forholder jentene seg til det å leve så tett på to kulturer? Ønsker de å bli svenske?

- De ønsker å ta til seg en del ‘svenske’ verdier, som for eksempel idealet om likestilling. De er opptatt av å få utdanning, og ønsker å kombinere familieliv med en karriere. Dette innebærer at de forventer at en fremtidig ektemann skal ta sin del av husarbeid og barnepass. Men med ett unntak var alle jentene jeg snakket med stolte av å være tyrkiske, og ønsket å overføre en udefinert ‘tyrkiskhet’ til fremtidige barn. De ønsket å være moderne tyrkere, forteller Rundgren.

Det ungdommene likte i den svenske kulturen ble altså ikke sett på som uforenelig med det å være tyrkisk. De fleste av ungdommene i Rundgrens studie hadde foreldre som kom fra landsbygda i Tyrkia. De oppfattet gjerne sine foreldre som tradisjonelle og umoderne, og fastlåst i 60-tallets tyrkiske landsbykultur. Men ved besøk i tyrkiske byer har ungdommene selv sett at det finnes moderne tyrkere, og at man ikke trenger å leve som foreldrene for å kalle seg tyrkisk. Men Rundgren framholder at dette allikevel ikke betyr at barna vil rette sterk kritikk mot sine foreldre. Foreldrene har jobbet hardt og forsaket mye for at barna skal få et bedre liv enn de selv har hatt, og barna er takknemlige for dette. Når jentene fikk spørsmål om å nevne et menneske de beundret, svarte mange «min mamma». Noen av jentene sa også at deres egne foreldre har blitt mer moderne, og har tatt til seg mange av holdningene i det svenske samfunnet.

Ære og skam - igjen

Rundgren var i utgangspunktet opptatt av å ikke se de tyrkiske jentene som ofre for en umoderne kultur. Imidlertid ble kjente begreper som ære og skam viktige også i hennes studie, fordi de var viktige for jentene. Jentene snakket mye om at ansvaret for familiens ære satte begrensninger for deres egen frihet. Dette ansvaret ble fremstilt som en tung byrde, og som noe brødrene slapp å forholde seg til.

- Dette betyr ikke at jentene ønsket å leve som svenske jenter, for eksempel i forhold til seksualmoral. Alle jeg snakket med sa at de ønsket å leve ærbart før de ble gift. Men de poengterte at dette burde være et personlig valg, ikke et familieanliggende. De ønsket at foreldrene skulle ha tillit til at barna valgte rett, uten å bli passet på, sier Rundgren.

- Kan du si noe mer om forskjellen på de krav som rettes til gutter og jenter?

- En viktig forskjell er i forhold til valg av kjæreste og ektefelle. Det er forventet at unge gutter skal være ‘ville’. Det er for eksempel ikke noe mål at de skal holde seg unna svenske jenter. Ofte er det til og med godtatt at de gifter seg med svensker. I familien til ei av jentene jeg snakket med var broren gift med en svensk kristen kvinne, og dette paret var fullverdige medlemmer av familien. Mens en eldre søster ble frosset ut av familien, fordi hun hadde giftet seg med en pakistansk muslim, forteller Rundgren.

Ulike regler for kvinner og menn forklares med at mannen er sterkere enn kvinnen, og vil ha evne til å oppdra sine barn som tyrkere også når ektefellen har en annen kultur. En gift kvinne vil være underlagt mannens kultur, iallefall i forhold til barneoppdragelse. Denne holdningen provoserer de unge jentene. De er stolte av sin tyrkiskhet. Derfor følger de seg sikre på at de kan bringe videre det de finner verdifullt i denne kulturen selv om de gifter seg med en ‘fremmed’.