FNs kvinnekonvensjon kan endre norsk lov

FNs kvinnekonvensjon kan endre norsk lov

Om lag 90 prosent av FNs medlemsland har sluttet seg til (ratifisert) FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner (kvinnekonvensjonen). Norge ratifiserte i 1981. Det innebærer at kvinnekonvensjonen forplikter Norge folkerettslig i forhold til andre land.
Mer om CEDAW
Mer om Juss
Mer om FN
 


Vibeke Blaker har skrevet avhandling om innarbeidelse av FNs kvinnekonvensjon i norsk lov

Men kvinnekonvensjonen er ikke en del av norsk lov. Hvis det oppstår konflikter mellom norsk lovgivning og kvinnekonvensjonen, går norsk lov i utgangspunktet foran. Stortinget har imidlertid bestemt at kvinnekonvensjonen skal innarbeids i norsk rett. Hvordan skal det gjøres, og hva vil det bety av endringer i norsk lovgivning som angår kvinner, kjønn og likestilling? I sin spesialavhandling i jus, Anvendelse av FNs kvinnekonvensjon i norsk rett, drøfter Vibeke Blaker hvilken innarbeidingsmetode av konvensjonen som bør velges.  

Hvilke praktiske konsekvenser innarbeidelse av konvensjonen vil få, er blant annet avhengig av hvordan kvinnekonvensjonen tas inn i norsk lov.

– Kvinnekonvensjonen kan innarbeides i norsk lov på to ulike måter, forklarer Vibeke Blaker, som nå jobber i Barne- og familiedepartementet med et høringsnotat om innarbeidelse av kvinnekonvensjonen i norsk lov.

Fortrinnsrett eller likestilt?

– Den kan enten inkorporeres i norsk lov, eller den kan innarbeides gjennom transformasjon. Hvis den inkorporeres, fastsettes det i lov at konvensjonen skal gjelde direkte i norsk rett, i sin opprinnelige språk og form. Tolkning av lovverket må da ta utgangpunkt i de internasjonale kilder: konvensjonsteksten og CEDAW-komiteens (kvinnekonvensjonens overvåkingsorgan) praksis. Hvis kvinnekonvensjonen i stedet transformeres, omformes de internasjonale forpliktelsene til norsk språkdrakt, og tolkning vil skje med utgangspunkt i norske lovebestemmelser og forarbeider. Alle aktuelle lovtekster må da gjennomgås og nødvendige endringer gjøres.
 

Blaker mener det er fordeler og ulemper med begge metodene.

Hvis inkorporering velges, er en nærliggende mulighet å gjøre konvensjonen til del av Menneskerettsloven. Den ble vedtatt i 1999 og gjør Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FN konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter til del av norsk rett. Menneskerettsloven fastslår at disse konvensjonene skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning, dersom det er motstrid.

– I så fall er det naturlig at Kvinnekonvensjonen på samme måte som de andre konvensjonene, gis fortrinnsrett i norsk lov, mener Vibeke Blaker.

Hvis transformasjon velges, må hele det norske lovverket gjennomgås. Dette er nødvendig ikke bare der konvensjon og lov er i strid, men også fordi det er nødvendig å synliggjøre FN konvensjonen i norsk lov. Fordelen er at regelverket vil bli lett tilgjengelig. Men ved transformasjon vil lovene som tas inn gjelde på lik linje med andre deler av norsk lov, altså ingen fortrinnsrett.

– Regjeringen har sendt ut en pressemelding der de går inn for en kombinasjon av inkorporasjon og transformasjon når det gjelder barnekonvensjonen, som også skal innarbeides i norsk lov, sier Vibeke Blaker.

– Jeg personlig synes dette er en god løsning, også for kvinnekonvensjonen. I stedet for enten eller, får du både og. Det krever mye arbeid i lovgivningsprosessen, men jeg tror samtidig det er en god metode for å få til endringer i praksis på en del områder. Derfor argumenter jeg for denne løsningen i min avhandling.

Indre forhold i trossamfunn

Kvinnekampen på 1970-tallet resulterte i at Norge fikk en likestillingslov. Loven gjelder på alle områder, med ett unntak: indre forhold i trossamfunn. CEDAW-komiteen (kvinnekonvensjonens overvåkingsorgan) har bedt Norge om å endre likestillingslovens unntaksbestemmelse for indre forhold i trossamfunn, og de har kritisert at Grunnloven ikke forbyr kjønnsdiskriminering. Hittil har ikke dette ført til noen forandringer. Likestillingsloven ble endret så seint som i 2002, men ikke i forhold til unntaksbestemmelsen for trossamfunn. Stortingets vedtak om at kvinnekonvensjon skal innarbeides i norsk lov, aktualiserer saken på nytt. Vibeke Blaker, understreker at hva som skjer med likestillingslovens unntak for indre forhold i trossamfunn er et politisk spørsmål. Men, her blir det opplagt debatt.

Reklame og trafficking

Kvinnekonvensjonen kan også få betydning for norsk lov på flere andre områder.

– For eksempel i forhold til stereotype framstillinger av kvinner og menn i reklamen. I dag finnes det ingen bestemmelse i markedsføringsloven som forbyr dette, men kvinnekonvensjonens artikkel 5 ber om tiltak for å avskaffe all praksis som bygger på forestillingen om at det ene kjønn er mer eller mindre verd enn det andre og på stereotype roller for menn og kvinner. Det vil kunne få følger for markedsføringsloven, påpeker Vibeke Blaker.

– Og kvinnekonvensjonens artikkel 6 ber om lovtiltak mot enhver form for handel med kvinner og kvinneprostitusjon. I norsk lov er det ingen straffebestemmelser som forbyr trafficking. Det finnes bestemmelser mot slavehandel og trelldom og mot hallikvirksomhet, men jeg mener lovverket på dette punktet ikke er tilfredsstillende i forhold til kvinnekonvensjonen. Det bør vurderes å utforme egne straffebestemmelser mot kvinnehandel.

– Hva er viktigst med FNs kvinnekonvensjon?

– Konvensjonen ble vedtatt fordi menneskerettighetene ikke hadde tilstrekkelig fokus på kvinners rettigheter. I dag har nesten alle FN-land ratifisert. Mange land er langt fra å oppfylle forpliktelsene, men at de har ratifisert gir en moralsk forpliktelse til å følge opp. Dessuten ble det i 1999 vedtatt en tilleggsprotokoll om individuell klageadgang (ratifisert av Norge i 2002). Den gjør det lettere å angripe nasjonale lovverk og praksis som er i strid med konvensjonen. At så mange land har sluttet opp om FNs kvinnekonvensjon, gir også Norge en ekstra forpliktelse.

Sanksjonsmulighet betyr mye

Internasjonal rett får stadig større betydning i norsk rett. EØS-avtalen og at Menneskerettsloven gir internasjonalt lovverk forrang er et godt eksempel på det. Eksempler på praktiske konsekvenser er saken om øremerking av postdoktorstillinger og vitenskapelige stillinger for kvinner ved Universitetet i Oslo. EFTA-domstolen har bestemt at det Universitetet i Oslo har gjort er i strid med EØS-avtalen, og EØS- avtalen har fortrinnsrett dersom det er konflikt med andre regler.

– CEDAW-komiteen har imidlertid i medhold av kvinnekonvensjonen oppfordret om å benytte slike særtiltak for å fremme likestilling, opplyser Vibeke Blaker.

– Dersom kvinnekonvensjonen også gis fortrinn, vil EØS-avtalen og FN-konvensjonen i prinsippet stå likt. Vi ville kunne oppleve at EFTA-domstolen og CEDAW-komiteen kom fram til ulike konklusjoner i sine vurderinger av øremerkinger av stillinger for kvinner. Men det vil fortsatt være knyttet sanksjoner til brudd på EØS-avtalen, men ikke til brudd på FNs kvinnekonvensjon, understreker Vibeke Blaker.

Dermed er det en mulighet for at kvinnekonvensjonen uansett taper for EØS-avtalen.

– Er det ikke er paradoks at regler for markedet i konfliktsaker ofte går foran regler for menneskerettigheter?

– Jo, men dette har som sagt å gjøre med sanksjonsmuligheter. De finnes tilknyttet EØS-avtalen – men ikke tilknyttet FNs kvinnekonvensjon. En ide som jeg peker på i avhandlingen min, er å gjøre EU/EØS til en konvensjonspartner i forhold til kvinnekonvensjonen. Det burde være mulig når samtlige medlemsland i EU/EØS har tiltrådt konvensjonen. På den måten ville det bli helt tydelig at menneskerettighetskonvensjoner setter rammer for innholdet i EU/EØS-lovgivningen. EU-lovverket er primært til for å regulere markedet, men vi ser en utvikling der de i stadig større grad også innlemmer menneskerettigheter i disse lovene.

– I fremtiden blir det nødvendig å finne en løsning på hvordan menneskerettighetskonvensjoner og det regleverket som følger av EU/EØS-samarbeidet skal avpasses mot hverandre. Dette gjelder ikke minst i forhold til hvilke organer som skal sørge for håndhevingen av regelverkene, avslutter Vibeke Blaker.