Der makt og ansvar skiller lag

Der makt og ansvar skiller lag

De fleste organisasjoner har grenser. Slik er det ikke med velferdsstaten. Kravene til hva velferdsstaten skal utrette er i praksis grenseløse. I stedet er det sjukepleieren, hjelpepleieren og hjemmehjelpen som bærer organisasjonens grenser i kroppen.

Mer om Arbeidsliv
Mer om Politikk
Sykepleiere har evne og vilje til å vie seg til «den andre», og er ofte uten vilje eller evne til å avgrense seg – slik som for eksempel leger gjør, sier Vike. Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Halvard Vike, sosialantropolog og professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark, har sammen med fire andre forskere samlet erfaringer fra de som befinner seg på velferdsstatens grasrotnivå: Lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene/sjukehus, samt noen av de som forsøker å yte velferd i praksis: sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Det hersker en permanent utilstrekkelighetsfølelse på velferdsstatens grasrotnivå, understreker Vike.

De som jobber i helse og omsorg møter krav om mer enn de kan yte, og de opplever at de svikter. Men den dårlige samvittigheten er egentlig et symbol på et styringsproblem, mener han. Storting, Regjering og partiene har spesialisert seg på å vedta de gode hensiktene, uten at de er konkrete på hvordan de skal oppfylles. Kommunene har ikke råd til verken å bemanne eller bevilge de ressursene som skal til. Og mange kommuner hjelper heller ikke til med å avgrense hva slags ansvar velferdsstaten faktisk skal ha. Ansvaret skyves nedover til kvinnene som møter behovene for omsorg og pleie i praksis. De forventes å ta seg av alt, samtidig som de ikke gis muligheter til å klare det.

Ansvaret skyves nedover til kvinnene som møter behovene for omsorg og pleie i praksis.

De tar oppgaven sin svært alvorlig. Kvinner som jobber med helse og omsorg i kommunesektoren har i stor grad sosialisert inn, gjort til sitt, det kjønnsdelte arbeidsmarkedets ulike roller. De er oppdratt til å ha omsorg for andre framfor å forfølge egen karriere. De har evne og vilje til å vie seg til «den andre», og er ofte uten vilje eller evne til å avgrense seg slik som for eksempel leger gjør, sier Vike.

Legene synliggjør og varegjør enhver ting de skal foreta seg, og sørger for å skape en knapphetssituasjon. Men jo mer legene avgrenser seg, jo mer udefinert ekstraarbeid blir det på sjukepleiere og hjelpepleiere. Det er for eksempel de som må snakke med pasienter som føler seg dårlig behandlet av legen. Sjukepleierne tar på seg ansvaret for at sjukehuset skal vise et menneskelig ansikt utad.


– De som jobber i helse og omsorg møter krav om mer enn de kan yte, sier Halvard Vike

Er det store forskjeller i holdninger hos eldre og yngre kvinner i helse- og omsorgssektoren?

Den litt eldre kvinnen snakker gjerne om et personlig engasjement. Ordet «bruker» blir helt fjernt når hun snakker om Olga og Trygve. Det kan være at Trygve mangler sokker og nå begynner det å bli kaldt. Siden det er tilbud på garn på kjøpesenterert kjøper hun det, og strikker sokker til Trygve. Det er en omsorg i dette, som blir helt absurd innenfor en brukertankegang. Det er flere yngre kvinner som snakker slik også, men som regel er ikke de så tilbøyelige til å oppfatte den omsorgen de yter som et personlig og moralsk anliggende, mener Halvard Vike.

Les også: «Snille» damer i grådig jobb

Opprøret uteblir

Man kan undres over at de ikke gjør opprør på grunn av manglende ressurser?

De har en faglig etikk, og mange tror at problemene er midlertidige. De antar at det vil løse seg. Mange mener man kan få det til med bedre informasjon, bedre byråkrati, bedre organisering og noen venter på at Carl I Hagen skal få prøve seg. For han har jo virkelig lovet å løse problemene, med utgangspunkt i det sunne folkevettet.

Og det er en sterk moral ute og går. Disse kvinnene strekker seg virkelig. Velferdsstaten opprettholdes av at arbeidstakere gjør mer enn de får betalt for. Men samtidig oppfattes og omtales de ofte som lite effektive, som en gjeng som sutrer og klager, og som dyre.

Viktigst er det kanskje likevel at:

Ansvaret er blitt så individualisert at kollektiv handling blir vanskelig. Den dårlige samvittigheten gjør det vanskeligere å få til en politisk mobilisering. Og mange har vanskelig med å artikulere sine erfaringer i det nye styringsspråket. Det er lite opprør i forholdet mellom grasrotansatte og lederne i en kommune. Mange overtar blikket til de som styrer, sier Vike.

Er ikke dette en form for maktmisbruk fra de som sitter på toppen og har makt?

Velferdsstaten opprettholdes av at arbeidstakere gjør mer enn de får betalt for.

Det er først på stor avstand man kan se det som maktmisbruk. De fleste politikere er enige i diagnosen, i en slik beskrivelse av hvordan det er. Det gjelder i stortinget, og i hvert fall på kommuneplan. Rådmannen, ordføreren og hjemmehjelpen står på en måte i samme dilemma. De prøver å lirke det til, prøver å unngå nedskjæringer og kutt. Det er et dugnadsarbeid de er sammen om å få til. Det er et hykleri som noen betaler prisen for, nemlig de som kompenserer for manglene i møte med de som behøver hjelp.

Grensene må settes

Er partienes problemer med å få nok folk til å stå på kommunestyrelistene en beskjed til sentrale myndigheter om at endring må skje?

Lokaldemokratiet er blitt lite attraktivt, sånn sett er det en beskjed. Men i stedet for å si fra slik, er det ønskelig å mobilisere lokalpolitikere på en måte som gjør det mulig å se at man står ovenfor et dilemma som krever politisk avklaring. Da må vi ikke fjerne arenaene hvor det problemet kan diskuteres.

Halvard Vike mener den enorme kompensasjonen/fleksibiliteten og motivasjonen som ligger hos arbeidstakeren i velferdsstatens 1.linje, særlig i omsorgsyrkene, bør belønnes.

Og arbeidet deres må defineres. Standarden for hva en kommune skal yte, må settes politisk. Da kan arbeidstakerne unngå å bli utbrent. Det kan ikke være opp til den enkelte arbeidstaker å sette grensen.

Nå er det ofte slik at diskusjonen om forholdet mellom ansvar og ressurser ikke tas samtidig. De legges opp ulike steder, på ulike nivå i organisasjonen. Slik kan det ikke forsette, mener Vike, som har vanskelig for å se at forventningene til velferdsstaten vil avta.

Standarden for hva en kommune skal yte, må settes politisk.

Spørsmålet er om det går an å få til en diskusjon om avgrensninger av statens ansvar eller om vi skal løse det ved å dele ut sjekker og gjøre folk til forbrukere, slik FrP vil. I kommunene er det i liten grad prøvd å ta slike debatter. Politikerrollen er i stedet knyttet til å fordele overskudd. Gitt at forholdet mellom stat og kommune blir mindre meningsløst, og det blir mer samsvar mellom ansvar og ressurser, da bør man ta diskusjonen om vi virkelig skal ha så mange grendeskoler, om barnevernet kanskje ikke skal løse alle problemer, om foreldre kanskje skal mer inn i skolen. Det er mange interessante problemstillinger som mange lokalpolitikere er interessert i å ta tak i. Jeg har sett mange lokalpolitikere av en slik støpning, sier Vike.

Halvard Vike har skrevet boka “Maktens samvittighet” sammen med Runar Bakken, Arne Brinchmann, Heidi Haukelien, og Randi Kroken. Boka er gitt ut som del av Makt- og demokratiutredningen på Gyldendal Akademisk.

Les også: Deltid skaper ikke pensjonstapere