Trøtthetens tid

Trøtthetens tid

Arbeidslivets moderne slagord er fleksibilitet og frihet, effektivisering og omorganisering. Forskerne Karin Widerberg og Ulla-Britt Lilleaas ved Universitetet i Oslo har sett på hvordan det moderne arbeidslivet fungerer for ulike yrkesgrupper og hvordan trøtthet og slitenhet håndteres på jobben og hjemme.

 

Resultatene fra det treårige forskningsprosjektet ’Trøtthetens Tid’ ble presentert på Blindern i forrige uke. Hensikten med prosjektet var å belyse hvordan trøtthet håndteres på jobb og i familie, i et yrkes-, kjønns-, klasse og generasjonsperspektiv. Hva gjør oss trøtte, hvilke ulike typer trøtthet finnes det, hva gjør vi med dem og hvorfor. Hvor trøtt er det normalt å være? Er vi trøttere i dag enn før i tiden?

Forskerne har intervjuet ingeniører, lærere, servitører, hjemmehjelpere og ledere. Felles for yrkesgruppene er en økt arbeids- og livsintensitet. Det moderne arbeidsliv har adoptert omorganisering og effektivisering som norm, noe som fører til strammere vilkår: flere oppgaver skal utføres på kortere tid. Det har skjedd en normalisering av å ha for mye å gjøre. Dermed blir det også normalt å være trøtt og sliten, og normalt å kjenne det på kroppen med plager som stiv nakke, hodepine, leddsmerter og søvnproblemer. De ansatte utvikler ulike strategier for å mestre hverdagen, hvilke avhenger av yrke, kjønn og generasjon. På tvers av yrkene blir kvinner en sårbar gruppe i en slik arbeidssituasjon, fordi i kvinnerollen ligger det å sette andres behov foran egne, noe som forsterkes av at de tradisjonelle kvinneyrkene ofte er omsorgsyrker. Kvinner skal være ”flinke piker” som vil gjøre alt ordentlig og tilfredsstille andre, og får derfor store problemer når tempo øker, både på jobben og hjemme. Forskerne konkluderer derfor med at kvinner ikke burde ha kvinneyrker!

På tvers av yrkene kan yngre menn deles i to kategorier: de som satser på karriere og de som (også) satser på familien. De av mennene som kombinerer arbeid med familie har havnet i samme klemma som kvinner flest.

De yngre arbeidstakerne – uten familier – har høyt aktivitetsnivå, man lever intensivt, er aktiv hele tiden på alle fronter. Og trøtt vil ingen være. Men trøttheten kan sette seg i kroppen, som en malende irritasjon og resultere i kroppsvaner som framstår som lite helsefremmende. De har adoptert en tidsånd som passer sammen med den nye arbeidslivsånden. Hvile kan man gjøre senere – en gang!

Håndtering av trøtthet

 65 prosent av de spurte i en større kvantitativ undersøkelse svarer at de føler seg uopplagt eller sliten en gang i uka eller oftere. Et flertall opplever det å være sliten og uopplagt som et problem. Halvparten av de spurte, med en overvekt av kvinner, gjør ikke noe med trøttheten, de fortsetter som før – selv om de opplever trøttheten som et stort problem. Kun 20 prosent tar en pause, 11 prosent skifter arbeidsoppgaver, 10 prosent jobber saktere, mens 2 prosent går hjem.

Ingeniører

 Ingeniørene, som er flest menn, opplever omorganiseringer og økt krav til effektivisering, inntjening og tidsbruk. Menn er opplært til å være tilgjengelige for jobben, og lar kroppen gå for full maskin hele dagen. I mannsrollen ligger det forventninger til en kropp som skal tåle alt og ikke klage. På grunn av utviklingen på likestillingsfronten, blir i tillegg gifte og samboende menn møtt med større krav om deltakelse i hjemmet enn før fra partneren, slik at hvile heller ikke er mulig hjemme. Er man sliten og trenger hvile, blir man møtt med: Du kan jo bare jobbe mindre, noe som ikke oppleves som mulig i dagens arbeidsliv.

Ledere

Lederne som ble intervjuet i prosjektet fornektet egen trøtthet og slitenhet. De er opptatt av å være flinke og arbeidsomme og overbeviste både seg selv og andre om at de hang med i det stadig omskiftende og grenseløse arbeidslivet. Jobben ble for mange en honningfelle, de ble fanget av noe som oppleves som søtt og fristende, samtidig som det kan være helsefarlig. Flesteparten av lederne mente de hadde kontroll over arbeidssituasjonen sin, men i stedet for å sette premissene, viste det seg at de ble styrt av systemets premisser. Omgivelsenes og egne krav til seg selv resulterte at de mistet kontroll over arbeidshverdagen, noe som ble hemmeligholdt overfor andre, men også seg selv.

Om prosjektet

 Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). Prosjektet er ledet av professor Karin Widerberg og forsker Ulla-Britt Lilleaas, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, i tillegg har det vært tilknyttet en rekke forskningsassistenter og hovedfagstudenter. I tillegg til kvalitative studier av ulike bedrifter og yrkesgrupper, er det samlet inn data fra større undersøkelser som Levekårsundersøkelsen 1998, medisinsk forskning, ulike helse-, arbeidsmiljø- og tidsbruksundersøkelser.