«Årets artikkel» handler om finanselitens kjønnsstereotype familieliv

Helene Aarseths forsøk på å forstå livssituasjonen til finanselitens overtidsarbeidende menn og hjemmeværende koner, er kåret til årets artikkel 2014 i Tidsskrift for kjønnsforskning. 

Blant parene Aarseth har intervjuet, jobber mannen til langt utover kvelden, mens kvinnen har hoppet av karrieren for å ta vare på barna.

Når mannen har tjent nok penger – et relativt uklart mål – vil han også helst hoppe av karrieren. I mellomtiden er det kvinnenes jobb å skjerme barna fra en hard og brutal verden, og skape et trygt og harmonisk hjem som motvekt.

«Det er nok ikke en utbredt familieform hun (Aarseth, red.anm.) beskriver, men hun argumenterer overbevisende for at den er viktig ut over de familiene det gjelder», heter det i juryens begrunnelse.

Aarseth, som til daglig er forskningsleder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus, berømmes for å ta sine intervjuobjekter på alvor. Juryen fremhever at hun forsøker å forstå dem på deres egne premisser, og at teksten evner å si noe om disse spesifikke livene samtidig som hun belyser kjønnsideologier i samfunnet for øvrig.

Åpne og les artikkelen i sin helhet: Finanskapitalismens kjønnsromantikk: Næringslivselitens kjønnskomplementære familiekultur(pdf)

Åpne og les juryens begrunnelse (pdf)

Takket nei til sensasjonsoppslag

Da Kilden kjønnsforskning.no skrev en nyhetssak om Aarseths artikkel våren 2014, ble den raskt snappet opp av Aftenposten, som kjørte den til topps på nettsiden sin og fulgte opp med flere saker og debattinnlegg.

Les vår sak om Aarseths artikkel: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

Også VG skrev en artikkel med grunnlag i Aarseths forskning, om finanselitens husfruer som ofte ikke har et gjennomtenkt forhold til hva slags pensjon de vil sitte igjen med dersom ekteskapet ender med skilsmisse.

Aarseth ble kontaktet av TV, radio og aviser, men takket nei til flere.

‒ En del av disse henvendelsene skyldtes en interesse for overklassen som har mye penger. Det er et kikkeraspekt ved det. Jeg avslo henvendelser som hadde preg av grafsing og sensasjonsjournalistikk, sier prisvinneren.

VG-magasinets oppslag var hun ikke særlig fornøyd med.

‒ Det ble veldig sånn «nå skal vi vise dere hvordan de rike har det på innsiden».

Finanseliten som idealtype

Men avsløring av overklassens liv og lære var aldri målet for Aarseths studie.

I en tidligere studie hadde Aarseth studert arbeid og familieliv blant det hun kaller kulturmiddelklassen, en gruppe som i særlig stor grad ser ut til å omfavne ideen om likestilt arbeidsdeling ute og hjemme. Nå ønsket hun å se hvordan arbeid og familieliv ble kombinert i de øvre sjiktene av næringsliv og finans, der man ikke synes særlig opptatt av kjønnslikestilling.

‒ De som er på toppen føler mest intensivt på kravene og en del utviklingstrekk i samfunnet, sier Aarseth.

‒ Dette er ikke en studie av klasse som makt, men av klasse som livssituasjon. Jeg ser ikke bort fra det at disse menneskene har makt, men jeg prøver å forstå hva slags livsprosjekter som ligger til grunn.

God gammaldags romantisering av kvinnen som skaper et trygt hjem er helt sentral i profittmaksimeringens tidsalder.

Aarseth mener at profittmaksimering i større eller mindre grad gjennomsyrer alle virksomheter i samfunnet, men at gjennom å studere finanseliten kommer man nær på idealtypen av et menneske som internaliserer, investerer i og begjærer profittmaksimering i sitt liv.

Og det viser seg at god gammaldags romantisering av kvinnen som skaper et trygt hjem er helt sentral i profittmaksimeringens tidsalder.

Et trygt hjem som anker i profittjaget

‒ Jeg har kalt artikkelen «Finanskapitalismens kjønnsromantikk», sier Aarseth.

‒ Jeg mener det alvorlig. Jeg mener at denne typen rene profittmaksimering, eller «hardcore finans» som et par av dem jeg intervjuet kalte det, forutsetter den familien og tryggheten som de hjemmeværende mødrene skaper. Det er ikke tilfeldig at disse hardcore finansmennene har giftet seg med akkurat disse damene.

Kvinnene skaper et trygt hjem som fungerer som ankerfeste for mennene, som til daglig kjemper sin kamp i finansverdenen.

‒ Livet utenfor hardcore finans får en viktig funksjon som mål og mening i disse livene, ifølge Aarseth.

Spaet er den nye husmoren

Linken til det øvrige samfunnet, der folk flest ikke eier mange eiendommer, tjener millioner og har råd til å ha en hjemmeværende forelder, er at også blant folk flest er profittmaksimering et styrende mål, og også blant folk flest er romantiseringen av det kvinnelige en utbredt trend.

Mammabloggene florerer, huset skal innredes i romantisk og feminin shabby chic landlig stil og kvinnene skal bake.

Aarseth mener denne nyromantiseringen av det kvinnelige henger sammen med det brutale profittjaget.

‒ Jo mer vi skvises inn i målstyrte systemer, og jo mer det overordnede målet med det vi gjør blir profitt og ikke menneskene, jo mer vil vi kanskje ha behov for å også ha noe annet. Et frirom, en oase. I det moderne samfunnet som vokste frem på 1800-tallet, har den nærende og omsorgsfulle kvinnen den funksjonen i kulturen. Vi kan ikke fjerne henne uten å få den funksjonen fra et annet sted.

Muligens har det moderne spaet tatt over noe av husmorens rolle, spekulerer Aarseth, og viser til områder på Oslos vestkant der hun synes det ligger et spa på hvert hjørne.

‒ De innredes som noe himmelrikaktig og tilbyr total avkobling. Hvorfor får vi så sterkt behov for det? Komprimert skjønnhet, nytelse, velvære, det er noe paradisisk over det. Jo mer hverdagen blir effektivisert, jo mer vi løper rundt og henger i stroppene og blir jaget, jo mer har vi kanskje behov for intensiv spanæring? 

Jo mer hverdagen blir effektivisert, jo mer vi løper rundt og henger i stroppene og blir jaget, jo mer har vi kanskje behov for intensiv spanæring?

Latterliggjør mammablogger og finansfedre

Mammablogger og romantiseringen av det kvinnelige blir latterliggjort av en del feminister og andre kommentatorer. Tilsvarende går media og kommentatorer finansfedrene i sømmene med moralsk harmdirrende avisinnlegg om fæle finansfedre som ikke tar ut pappapermisjon.

Et feilspor, mener forskeren.

Kronikken Kjønnsdelte drømmer må tas alvorlig, som hun for øvrig også vant en pris for, var nettopp et tilsvar til barnepsykolog Willy-Tore Mørchs innlegg om at finansfedre er dårlige fedre. 

‒ Jeg tror moralisme i kjønns- og likestillingsdiskusjonen gjør vondt verre, sier Aarseth.

‒ Man skal ikke komme med pekefingeren når folk velger annerledes, man skal forstå hvorfor de velger annerledes.

Skadelig likestillingsmoralisme

Aarseths egen tittel på kronikken var opprinnelig «likestillingsmoralisme». Men hvem er det som bedriver likestillingsmoralisme?

‒ Det er ikke kjønnsforskerne, slår hun fast.

‒ Jeg mener den fremmes av den statlige målstyringen, men den florerer kanskje primært i media.

Medias mange oppslag om og moralske fordømmelse av Telenors mangel av kvinner i ledelsen er et godt eksempel, mener forskeren.

‒ Det kan godt hende at det er et gubbevelde i Telenor som har holdt kvinner ute og nede, men jeg syns man konkluderer raskt at dersom noe ikke består av halvparten av hvert kjønn, så betyr det at noen menn ikke har levert. Også vifter man med den moralske pekefingeren.

Aarseth forsvarer ikke dårlig representasjon av kvinner, men å telle kvinner blir en del av dagens målstyring, mener hun. Det som går tapt er muligheten til å forstå hvorfor det ble sånn, og eventuelt endre det mer grunnleggende.

‒ Dette er institusjonalisert i forskningens verden også. I EU og i Norges forskningsråd, i kravet om at kvinner og kjønn skal være representert i alle forskningsprosjekter. Ideen om at man skal integrere kjønn i alt, denne mainstreamingtanken, fører lett til moralisme. Man teller kjønn, og er tallene skeive så har noen gjort noe feil. At Forskningsrådet la ned kjønnsforskningsprogrammet er bare et av mange symptomer på at man går fra godt fundert forståelse og over til måltall.  

‒ Sånn sett er Norges forskningsråd og EU-byråkratene også en del av likestillingsmoralismen.

‒ Sier du på en måte at likestillingen har gått for langt?

‒ Nei, men at likestilling har blitt tomt. Når likestilling handler om tall, blir det frakoblet det tallene er uttrykk for. Det fører til at man fokuserer på jevnere fordeling, uten å forstå hvorfor den skjeve fordelingen oppsto i utgangspunktet. Å få tallene likt er ikke poenget.

Min forskning handler ikke om å gi politikerne evidensbasert kunnskap og harde fakta, den handler om å være med i en kollektiv tenke- og refleksjonsprosess i samfunnet.

Delta i den norske samtalen

I en tid der hvor du publiserer, teller mer enn hva du publiserer, ligger det ikke mest prestisje for en forsker i å publisere på norsk.

Juryen for årets pris bemerker at det er imponerende at Tidsskrift for kjønnsforskning klarer å tiltrekke seg så mange spennende forfattere i en tid der forskere møter mye press om å publisere på engelsk.

For Aarseth er prisen for årets artikkel en viktig anerkjennelse.

‒ Det at en jury har sittet og lest arbeidet mitt og gitt en velfundert og fin begrunnelse, teller mer enn de publiseringspoengene man får for en sånn artikkel. Det gir en følelse av at jeg har nådd frem med noe.

Å skrive i et norsk tidsskrift er viktig nettopp på grunn av det, mener Aarseth. Fordi det gir en mulighet til å delta i en samtale i den norske konteksten.

‒ De internasjonale samtalene er også viktige, men de er lenger borte og følelsen av å nå frem blir mindre direkte.

‒ For den type forskning som jeg bedriver, er dette særlig viktig. Min forskning handler ikke om å gi politikere evidensbasert kunnskap og harde fakta, den handler om å være med i en kollektiv tenke- og refleksjonsprosess i samfunnet.

Les mer om tidligere vinnere av Årets artikkel og last ned originalartiklene på Tidsskrift for kjønnsforsknings samleside for Årets artikkel.