Middelalderdronninger hadde mye makt

Middelalderdronninger hadde mye makt

Forskning på sjakkbrikker, seil og sagalitteratur viser hvordan norske dronninger i vikingtid og middelalder hadde større innflytelse i sin egen samtid enn man hittil har trodd.
More about Kvinnerollen
More about Arkeologi
More about Middelalderen
Kongen og dronningen fra Margrete Skulesdatters psalter, en rikt illustrert engelsk andaktsbok som kom til Norge midt på 1200-tallet.

– Da jeg begynte forarbeidet til boka om vikingkvinner ble jeg ærlig talt satt ut, sier religionshistoriker Nanna Løkka fra Telemarskforskning.

Hun var ikke spesielt opptatt av kvinnehistorie, før hun ble medredaktør av boka Kvinner i vikingtid.

– Jeg undersøkte skolepensum på området, og hvordan det blir presentert på museer. Her fant jeg store hull og mange stereotypiske fremstillinger, sier hun.

Utenlandske dronninger endret kultur

I høst kom oppfølgeren til boka om vikingkvinner: Dronningen i vikingtid og middelalder. Her har Løkka og medredaktør Karoline Kjesrud tatt for seg dronninger, og deres roller og mulighet for makt, i eldre norsk historie.

I tråd med feministisk teori ønsket redaktørene å utvide definisjonen av makt og bruke flere forskjellige kildetyper, og på den måten utfordre den klassiske historiefremstillingen.


Nanna Løkka er forsker ved Telemarskforkning og medredaktør for boka Dronningen i vikingtid og middelalder.

– Vi spør oss: hva er makt? Og hvor går skillet mellom uformell makt og formell makt? Hvor begynner den politiske makten og hvor slutter den? sier Løkka.

Forskerne understreker at makt og innflytelse foregår på mange flere måter og steder enn ved kongens bord og innenfor den mannlige, politiske maktsfæren.

– Dronningens innflytelse varierer fra dronning til dronning og fra konge til konge. Noen dronninger hadde stor påvirkningskraft på mannen sin. De holdt taler til folket og fikk oversatt litteratur fra Europa, forteller Løkka.

Nesten alle de norske middelalderdronningene kom fra utlandet. De brakte med seg kultur, i form av klesdrakter, skikker og gjenstander fra hjemlandene sine. Av omtrent 50 dronninger i norsk historie, er bare sju av norsk opprinnelse.

– Dronningene var forbilder for mange, og preget derfor moter og trender i sin samtid. Dronning Eufemia fra Tyskland, som levde rundt 1300, var for eksempel svært interessert i litteratur og kultur. Hun fikk oversatt mye litteratur fra Europa, blant annet ridderromaner, og bidro til å endre hoffkulturen i Norge, forteller Løkka.

Vårt prosjekt viser at det er mulig å integrere kvinnehistorie i forskningen på lik linje med historien om menn.

– Innenfor klassisk historieskriving har det vært vanlig å skrive egne kapitler om kvinner eller vie egne avsnitt til kvinnehistorie. Vårt prosjekt viser at det er mulig å integrere kvinnehistorie i forskningen på lik linje med historien om menn, for eksempel ved å sidestille formelle og uformelle maktstrukturer.

Dronning uten konge

– Den vanligste definisjonen av dronning er den kvinnen som er gift med kongen, men i vikingtiden hadde herskere og småkonger gjerne flere koner. Harald Hårfagre hadde blant annet Gyda, Åsa og Ragnhild.

Løkka peker på at en betydning av det norrøne ordet «dróttning» var husfrue. Dermed kan kongens koner ha vært husfruer på de respektive gårdene kongen eide.


Enkedronning Astrid taler til svenskene om å støtte stesønnen Magnus Olavsson. Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

– Vi har også eksempler på norske dronninger som har hatt makt og innflytelse lenge etter mannens død. Blant annet gjennom sin rolle som mor til tronarvingen, forteller hun.

– Ta dronning Astrid, som var gift med Olav den hellige, Norges konge fra 1015–1028. De to fikk ingen sønn sammen, men Astrid brukte sin makt til å løfte frem stesønnen Magnus etter kongens død, og slik styrke sin egen posisjon.

Dronningens makt ble formelt styrket gjennom Tronfølgerloven fra 1163, som sikret kongens eldste, ektefødte sønn som tronarving.

– Et eksempel på en dronning som regjerte uten konge er Margrete Valdemarsdatter, som levde på 1300-tallet. Hun ble regent som følge av en nokså komplisert politisk historie. Sønnen, som var tronarving i Danmark gjennom hennes far, ble valgt til konge der. Mannen hennes var konge i Norge. Først dør mannen, så sønnen, og Margrete blir til slutt reell regent over både Norge, Sverige og Danmark.

Sjakkbrikker og seil

Forskere fra forskjellige fagfelt har brukt kilder fra blant annet kunst og litteratur for å skrive om dronningens rolle i boka. Margrethe Stang skriver for eksempel om dronningens rolle med utgangpunkt i 93 sjakkbrikker.

– Brikkene ble funnet nedgravd på Hebridene på 1100-tallet. Dronningbrikken forestiller en klok gammel kvinne. Hun har hodet i hånden, som betyr at hun er en tenker, og holder et drikkebeger, som symboliserer sosial makt og rikdom, forteller Løkka

Andre bidragsytere til boka har tatt utgangspunkt i Snorres kongesagaer, Jjomfru Maria-skulpturer og seil.

– Historieskrivere har brukt flere sider på å beskrive i detalj hvordan vikingskipene ble bygget. Vi vet for eksempel at Torberg Skavogg bygget Ormen Lange, Olav Tryggvassons berømte skip, og hvor mange rorbenker han utstyrte skipet med, forteller Løkka. 


93 sjakkbrikker ble funnet nedgravd på Hebridene på 1100-tallet. Brikkene tilhører i dag British Museum og National Museum i Skottland. Illustrasjonsfoto: Andrew Dunn/Wikimedia Commons

– Mens de 100 kvadratmeter store seilene til skipet, eller kvinnene som vevde dem, ikke blir nevnt med et ord. Og uten seil ville jo ikke skipet kommet særlig langt.

Karoline Kjesrud skriver om hvordan Jomfru Maria kan ha vært et ideal for dronningens rolle i framveksten av det norske monarkiet.

– Utrolig mye har vært skrevet om Olav den hellige som forbilde for norske konger, mens relasjonen mellom Jomfru Maria og dronningrollen er nærmest uutforsket, påpeker Løkka.

Kjesrud har sammenliknet Dronning Sonjas regalier og hennes rolle i signingsritualet med middelalderens fremstillinger av Maria og dens beskrivelser av kroningsritualer. Hun viser blant annet hvordan vi kan se spor av symbolikken rundt Maria i den norske dronningens regalier i dag, som kronen, septeret og rikseplet som ble brukt under signingen i Nidarosdomen i 1991.

Familiens overhode

Dronningen i vikingtid og middelalder kunne ha stor makt i kraft av å være familiens overhode.

– Hun hadde ofte en sterk stemme i forhandlingene om hvem som skulle gifte seg med hvem, sier Løkka.

Hun peker på at antropologiske metoder og teorier har åpnet opp for nye måter å lese historien på, og dermed vært med på å endre vårt syn på kvinnenes rolle i tidligere tider.

– Antropologer har for eksempel vektlagt konflikter innad i familien og mellom personer i større grad enn klassiske historieforskere. Dronningene i middelalderen hadde ofte en betydelig rolle i konflikter som dermed er blitt fremhevet, mener hun.

Jeg mener bruk av tverrfaglige kilder gjør historiefaget bedre.

Eksempler på dette er to av historieprofessorene ved Universitetet i Oslo, Jon Vidar Sigurdsson som skriver om vennskapets rolle og Hans Jakob Orning som har sett på hvordan gaver og gaveutvekslinger har betydd mye for konfliktløsning.

– I slike undersøkelser kommer kvinnenes rolle tydeligere fram, men kunne vært fremhevet enda mer enn disse to har gjort, understreker Løkka.

– I klassiske historiske kilder som lovtekster, diplomer og brev er det få spor etter de norske dronningene. Derfor er det viktig å bruke flere kildetyper som komplementerer hverandre. Jeg mener bruk av tverrfaglige kilder gjør historiefaget bedre.

Likhet i graven

Marianne Moen er stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, og forsker på kjønn og kvinners stilling i vikingtiden. Hun mener fastlåste forestillinger om kjønn preger hvordan vi forstår kvinners posisjoner og makt i vikingtid og middelalder.

– Jeg jobber med arkeologisk materiale, hovedsakelig fra vikinggraver i Vestfold som Oseberg og Kaupang. Gravhaugene forteller oss mye om kvinners posisjon i vikingtiden, forteller Moen.


– Gravfunn viser stor likhet mellom menn og kvinner i vikingtiden, sier Marianne Moen, stipendiat i arkeologi.

I gravene på Kaupang er nærmere halvparten av gravene kvinnegraver og plassert på samme måte som menns i landskapet. Ifølge Moen viser det at kvinnene også hadde makt, og at de var reelle sosiale aktører i samfunnet.

– Gravhaugenes plassering sier mye om hvilken posisjon de døde hadde i sin samtid, og vi ser ingen store forskjeller i hvordan kvinner og menn er begravet, og heller ikke på hvilke gjenstander de har fått med seg i graven.

Hun mener stereotype fremstillinger av kjønn, blant annet fra sagalitteraturen, preger vårt syn på forholdet mellom menn og kvinner både i vikingtiden og middelalderen.

– Vi er vant til å tro at kvinners makt var knyttet til hjemmet og innenfor husets fire vegger. Men hvis man ser på hva kvinnene hadde med seg i graver fra vikingtiden, så er det ikke så forskjellig fra hva mennene hadde med seg, sier Moen.

Materialet fra gravhaugene viser tvert imot stor grad av likhet mellom kvinner og menn.

– Hvis vi ser bort ifra de typiske våpnene i mannsgraver og smykkene i kvinnegraver, så viser det seg at gravene ofte har veldig mye til felles, forklarer Moen.

– For eksempel er både kvinner og menn gravlagt med økser og sigder, noe som tyder på større jevnbyrdighet både inne og ute enn vi hittil har trodd. I tillegg har man funnet handelsutstyr i kvinnegraver, som viser at kvinnene også deltok i denne typen aktiviteter.

Les mer om Marianne Moens forskning: Like staselig gravferd