kjonnsforskning.no

Alltid beredt

I sin dr.polit.-avhandling i sosiologi beskjeftiger Ulla-Britt Lilleaas seg med manns- og kvinnekropper som 'møter veggen' og/eller får det som av legene kalles diffuse lidelser. En viktig grunn til problemene er at kroppene alltid er i beredskap, mener hun. Kvinners kroppslige beredskap handler om å alltid være ’på alerten’ og være sensibel for andres behov. Menns beredskap handler om å alltid være tilgjengelige for jobben .

Ulla-Britt Lilleaas har utviklet begrepet kroppslig beredskap. Ulla-Britt Lilleaas har utviklet begrepet kroppslig beredskap.

Utgangspunktet hennes var å undersøke hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen, mens andre ikke får det. Over flere år intervjuet Lilleaas til sammen 70 kvinner. De var tilknyttet en attføringsinstitusjon, organisert i Fibromyalgiforeningen eller tilhørte to ulike bedrifter.

– Jeg traff kvinner med store smerter, uten at de skjønte hvorfor de hadde vondt. Det overrasket meg at når de beskrev sitt forhold til kroppen, skilte de mellom hode og kropp – som om det var en selvfølgelighet. Det gikk fram at kvinnene hadde en kroppsforståelse som var til hinder for å reflektere over trøtthet, slitenhet og smerter. Kroppen ble mer eller mindre betraktet som en maskin – og når de ble syke definerte de det som at kroppen ikke lystret lenger.

Ulla-Britt Lilleaas mener medisinen i stor grad bygger opp under dette synet.

– Uten objektive funn er det vanskelig for legen å forklare smerten, det finnes ingen direkte utløsende årsak, og da framstår plagene som diffuse for dem. De mest ekstreme legene avviser lidelsene på dette grunnlaget, andre psykologiserer – noe kvinnene liker dårlig.

Selv anlegger Lilleaas det hun kaller et mer helhetlig perspektiv på kroppen. Hun avviser skillet mellom hode og kropp. Hennes fokus er den levende og levde kroppen med alle dens arbeidsvaner og hvilevaner, den gjørende kroppen med sine levde erfaringer.

Kroppens vaner

– Ved å utforske kroppens vaner fikk jeg mer innsikt i forhistorien, og da fikk jeg en større forståelse for bakgrunnen for smertene. Slik utviklet jeg begrepet kroppslig beredskap. Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Mange av kvinnene Ulla-Britt Lilleaas intervjuet, hvilte aldri. De oppfattet det som negativt, som latskap, som dårlig arbeidsmoral.

– De visste ikke hva de skulle gjøre for å slappe av. Noen tenkte at de burde hvile, de snakket også med andre om det, men gjorde det ikke. De klarte ikke hvile før huset var i orden – og det blir det jo aldri. Og dette er ikke kun noe som gjelder for de litt eldre og ’gammeldagse’ kvinner. Det gjelder også for mange yngre. Ofte går det på tvers av generasjoner. Selvfølgelig er ikke alle kvinner slik, men det er mange som er slik, understreker Lilleaas.

Hun delte kvinnene hun intervjuet i tre kategorier: De unge og moderne, foregangskvinnene og de gammeldagse piker. Blant de gammeldagse pikene var det ingen som hadde utdanning ut over folkeskole. De ville gjerne være hjemmeværende, men ulike forhold hadde gjort det nødvendig for dem å ha lønnsarbeid i tillegg. Foregangskvinnene var gjerne middelaldrende. Flere av dem hadde brutt med forventingene til hvordan de burde være og leve sine liv. Mange hadde skilt seg, eller tatt utdanning i voksen alder.

– De unge og moderne har tatt for gitt at likestilling var noe vi hadde i Norge. De har trodd at bare de sørget for å få nødvendig utdanning, så ville de stille på lik linje med menn og ha like mange sjanser som dem. Så blir de kjempeskuffet når de kommer ut i arbeidslivet og opplever at slik er det jo ikke.

Menn deltar, kvinnene har ansvaret

Kvinnene har det til felles at de ikke kan hvile. Slik var det også med mødrene i en del par med barn som Lilleaas intervjuet.

– Mens mennene så det å hvile som en rettighet, la kvinnene vekt på at de alltid sto til rådighet, alltid drev med noe. For det var jo så mye å ta fatt i! Jeg tror det er fryktelig krevende å være foreldre i dag. Det er så mye de skal tenke på: Fritidsaktiviteter å kjøre til, bekymringer om barnet har det bra, om det blir mobbet, om det klarer seg på skolen. Og det er fortsatt slik at kvinner tar storparten av ansvaret for barna. Mange menn gjør mye, men de er deltakere, de har ikke det overordnede ansvaret.

– Dels skyldes dette at kvinnene ikke kan slippe taket, de tør ikke, tar ikke sjansen. Dels skyldes det at menn er sterkere knyttet til jobben, mener Lilleaas.

Makten, æren og CVen

Ulla-Britt Lilleaas nøyde seg ikke med å intervjue og kartlegge kvinners forhold til kropp, arbeid og hvile. Hun har også intervjuet mange menn. Dels som ledd i et parprosjekt, dels som ledd i et forskningsprosjekt om trøtthet.

– Jeg fant at også menn har en form for kroppslig beredskap, men deres beredskap er rettet mot jobben, mot arbeidslivet. For dem handler det om å være forsørgere, men ikke bare det – det handler også om makt, ære og CVen. Jeg tror dette er en viktig del av det maskuline prosjektet. Noen av småbarnsfedrene jeg intervjuet, hadde opprinnelig avtalt å dele foreldrepermisjonen med partneren. Men så viste det seg at dette ikke lot seg kombinere med karriere på jobben. Mange av dem var grytidlig på jobb hver morgen, og hadde i tillegg problemer med å hente barn i barnehage om ettermiddagen. Ansvaret på jobben ble viktigere enn familien. Noen av mennene som hadde gode intensjoner om å dele ansvaret for barna, ble deprimerte når de fant ut hvor vanskelig det var å både skulle gjøre karriere samtidig som de skulle ta mer ansvar i familien. Noen gikk inn i en krise, andre fikk smerter i kroppen – akkurat slik mange kvinner har, forteller Ulla-Britt Lilleaas.

Flere av mennene hun intervjuet, hadde hatt ledende stillinger, men brutt med vanene de hadde. Hun kaller dem ’brytere’.

– De hadde gått drastisk til verks. Noen hadde sluttet som toppledere, flere hadde tatt stillinger som gjorde at de gikk ned i lønn, de hadde skiftet yrke eller gått over i en deltidsjobb. De hadde solgt hytte, seilbåt og andre pengesluk. Noen var skilt, eller de ville blitt skilt – med mindre de la om livet sitt. Noen var blitt syke, noe de omtalte som å ’ha møtt veggen’, ’falt ned i kjelleren’ eller ’stress’.

’Bryterne’ hadde gjort noe for å møte problemene. De hadde aktivt gått inn for å endre vaner. Flere andre menn Lilleaas har intervjuet, skjøv fysiske symptomer som høyt blodtrykk og hjertetrøbbel, under teppet. De snakket ikke om det til andre, ikke til kona engang.

Vaner kan endres

Det positive med vaner er at de faktisk kan endres, under visse betingelser. Men det krever stor årvåkenhet og hardt arbeide. Å avlære en vane som har satt seg i kroppen, betyr å innarbeide en ny. Noe som ikke er gjort i en håndvenning. Dette vet Lilleaas, for hun har selv forsøkt å legge om sine hverdagsvaner. Dette ble gjort i et prosjekt sammen med andre forskere.

– Det er kjempevanskelig! Det går greit så lenge du tenker på det – men det er fryktelig lett å falle tilbake til de gamle vanene.

– Hva gjorde du, i praksis?

– Jeg kunne for eksempel tenke at i dag skal jeg forsøke å bruke så lite krefter som mulig. Vanligvis går jeg fort og gjør ting fort, men ønsket å gå sakte, gjøre ting sakte, bruke lengre tid og være en langsommere type. Jeg begynte å få det til – men så var det tidsfrister som nærmet seg på jobben, og da glemte jeg fort å være en langsom person.

– Etterhvert kom jeg til at det viktigste er å lære å kjenne etter når det blir for mye – og så ta konsekvensen av det.

Men det er ikke alle som har anledning til å ta det med ro eller hvile når de bør.

– Dette handler ikke kun om gode og dårlige individuelle valg, understreker Ulla-Britt Lilleaas.

– Det handler også om levekår, om arbeidstid, om frihet eller ufrihet i jobben, om inntekt, om muligheter til å kjøpe tjenester, slik at du slipper å gjøre dem selv.

Lite helsefremmende krav til kvinnelighet og mannlighet

Samfunnet har satt sine spor i dem alle, både lederne og kvinnene med kroniske muskelsmerter har kjent det moderne livet på kroppen, men på ulike måter.

– Kvinnene har forsøkt å håndtere kravene til hvordan kvinner bør være, mens mennene har levd opp til kravene til hvordan menn skal være. Og det som kreves av kvinner og menn i det moderne samfunnet, er lite helsefremmende for begge kjønn. Jeg mener kvinner til en viss grad må redusere sin kroppslig beredskap for andre, og menn må øke sin. Kvinner bør ta mer hensyn til sin egen kropp og ikke stille så store krav til seg selv. De må lære å si ’nå er det nok’, ’nå er det bra’. Det er m.a.o. ikke bare menn som må endre seg, det må kvinner også, avslutter Ulla-Britt Lilleaas.

Omtalte forskere

Publisert: 03.04.2003
© KILDEN. Nettpresentasjon av forskningsprogrammet
Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring 2001—2007
utarbeidet av KILDEN for Norges forskningsråd.
KILDEN
Forskningsrådet